Paper Television

The Blow

CD (2006) - Tomlab / Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Lekelystent og egenartet

Vår anmelder er både hektet og fascinert av denne platen.

Av Jan Olav Glette

30.10.2006

Jeg må tilstå først som sist: utover Khaela Maricich vokalarbeider for Phil Elverums The Microphones er jeg lite kjent med hennes arbeider; både under navnet The Blow og med det snodige navnet Get the Hell Out of the Way of the Volcano.

Det er det definitivt på tide å gjøre noe med. Jeg er totalt hektet og fascinert av skiva Paper Television som hun har laget sammen med sin mannlige sparringspartner Jona Bechtolt. Bechtolt er tatt opp som medlem i The Blow etter samarbeidet om EPen Poor Aim: Love Songs for et par år siden (2004).

Tekstene er vittige, litterære, sprø, intime og tidvis nesten gåtefulle. Musikken, en egenartet form for indie r'n'b, preges av lekfullhet og vilje til eksperimentering. Samtidig har The Blow et uttrykkt ønske om å kommunisere snarere enn å gjøre seg vanskelig eller utilgjengelige, noe ikke minst den klare og tydelige produksjonen sørger for. Her finner vi glitchy hiphop, ganske rett frem elektronisk dansepop, minimalistisk crunk, en form for discohouse, electrofunk-elementer, men samtidig også lofi-pop, indie og indietronika.

Keyboard og trommemaskiner er de bærende elementene i musikken. Jona Bechtolt sørger for dundrende høylytt bass og skuttende, kitlende rytmer. Kanskje kan vi tidvis si at hun synger modellert utifra doowoop-soul idealer, dog ikke med en slik utagerende kraftfull sopranostemme som en Beyonce - eller for den del Jenny Lewis har-, men en mer dempet og kontrollert altstemme. Derimot kan man si at den er sår og insisterende. På mange måter minner både den og deler av musikken om canadisk-tyske Peaches tidlige skiver.

Best av alt er hvor hektende og catchy mange av låtene er. Det er vanskelig å finne åpenbare musikalske sammenligninger, men trolig vil venner av musikken til The Postal Services, The Notwist/Lali Puna finne seg vel til rette med duoens musikk. Samtidig finnes noe av lekenheten, flørten med det tilsynelatende både dumme og infantile som vi kjenner fra for eksempel Stereo Total. Det er også noe direkte og ærlig som jeg kjenner igjen fra de tidlige skivene til Liz Phair.

Innenfor en og samme låt kan tempoet veksle mellom dansevennlige, klampende vers og mere balladeaktige vers. Rytmestrukturen er raffinert, mangefassetert og plukker like mye fra likestrøms pop og urban r'n'b (tenk f.eks Kelis, Missy Elliott) som fra indiepopens verden. Men det er likevel tydelig at artisten har sin bakgrunn i lofi-universet til K Records ikke minst i tekstene. Men også i den noen ganger odde, vågale tilnærmingen til både rytmer og lydstrukturer.

Tekstmessig utforsker Maricich menneskelige forbindelser; kjærlighetsforhold ved hjelp av usedvanlige metonymier, metaforer og sammenstillinger av ulike univers. Mye handler om definering og jakten på identitet.

I åpningslåten Pile of Gold sammenlignes økonomi og kjærlighet til allmenn latter og forstillelse. Innstillingen og tilnærmingen er i feministisk ånd, og det er kanskje ikke spesielt overraskende å få vite at hun blander visuell kunst, performance-art med musikk. Men samtidg karakteriseres det hele altså av en rørende naivistisk og lekende tilnærming.

Groovissimo

Karl Seglem - Femstein

To horn i pannen, ei fele som spiller som Fanden, sjamanrytmer og et snev elektronikk - Femstein er Karl Seglems muligens beste plate!

Flere: