cover

As Seen Through Windows

Bell Orchestre

CD (2009) - Arts & Crafts / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Instrumental / Post-rock / Kammerpop / Minimalisme / Folk / Indierock

Spor:
Stripes
Elephants
Icicles/Bicycles
Water/Light/Shifts
Bucephalus Bouncing Ball
As Seen Through Windows
The Gaze
Dark Lights
Air Lines/Land Lines

Referanser:
Arcade Fire
Arvo Pärt
Philip Glass
Penguin Cafe Orchestra
Tortoise

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Bjelleklanger

Lekkert anrettet, fransk-kanadisk eleganse i krysningspunktet mellom klassisk minimalisme og svett indierock.

De innehar et knippe beundringsverdige kvaliteter, Bell Orchestre.

En ting er måten de får de intrikate tingene til å virke så intuitivt enkle, hvordan de makter å senke pulsen gjennom å puste stillhet inn i musikken sin og kryper sammen der andre ville blåst seg opp. Noe annet er hvordan de holder på lytterens oppmerksomhet gjennom de små grepene - det lille, knapt merkbare temposkiftet, den ekstra forvrengingen av strykerne, temaet som dupper inn og ut av fokus langt bake i miksen. Det er uhyre elegant, og det er en kunst bandet har brukt de fire årene siden debuten til å perfeksjonere.

Men så er heller ikke Bell Orchestre et ordinært indierockband.

Bandets første utgivelse, Recording a Tape the Colour of the Light fra 2005, høstet mange godord for sin evne til å forene klassisk minimalisme med rockens intensitet. Et fengslende knippe instrumentaler, rike både på farger, lys og stemninger. Og helt i tråd med tiden (2005) råsolgt som en Arcade Fire-spinoff. Annet er vel ikke å vente, all den tid både multiinstrumentalist Richard Reed Parry og fiolinist Sarah Neufeld deler tiden sin mellom de to bandene, men samtidig synd fordi det legger urettferdige premisser for lytteren. Bell Orchestre er nemlig et ganske annet vesen enn sitt søsterband. Et slags klassisk skolert post-indierockorkester, med inspirasjonskilder som spenner fra Terry Riley, Steve Reich og La Monte Young til John Adams, Philip Glass og Arvo Pärt.

Da er det klart man fort blir skuffet hvis man kjøper platen og forventer en slags Funeral #2.

For å øke terskelen ytterligere, har bandet ingen betenkeligheter med å kaste lytteren ut på dypt (og stille) vann. Åpningssporet Stripes åpner rustent, men smøres snart av ruvende strykere, vindskjeve blåsere, tikkende perkusjon og store mengder romklang. Som et slitent damplokomotiv, bruker Bell Orchestre tid på å få stempelmotoren i gang, før bandet nesten umerkelig finner travet og skyver fart ut fra perrongen. Man aner ikke hvor man er eller hvor man skal, men det lønner seg så avgjort å klamre seg fast.

Og hvis man først lar seg hypnotisere, har man 50 svært tilfredsstillende minutter i vente.

Introen til Elephants, med såre trompeter, messende strykere og forventningsfullt underspilt perkusjon, er beint frem nydelig. Det er lett å la tankene vandre til solfylte stillehavsstrender, palmesus, hawaii-skjorter og konkylier. Glansbildet holder fasaden i nesten fire minutter, før forvrengte trommer og gnagende fioliner siver inn og skaper uregjerlige bølger. Gnisningene som følger er akkurat så dramatisk vakre som man kunne håpe, og det er nesten så man er litt skuffet når roen atter senker seg. Etter ni minutter som føles som maks fire.

Water/Light/Shifts bringer klokkespillet på banen, mens Bucephalus Bouncing Ball har et umiskjennelig Tortoise-drag over seg, med sitt distinkte bass-perkusjon-driv. Begge står tydelig i gjeld til produsent John McEntire, som gjennom sin befatning med utallige Drag City/Thrill Jockey-band behersker dette landskapet bedre enn de aller fleste.

Og så var det tittelkuttet, da. En mangefasettert sak, med deilig balsamerte strykere på den ene siden, og yppig, jazzinspirert tromming på den andre. I drøye syv minutter holder den stabil puls, før rytmesporet faller bort og man blir sittende å føle på stillheten det siste minuttet. Og i det hvilepulsen er i ferd med å sette seg, smeller det rett over i intense The Gaze, en sak som med største naturlighet kunne tonesatt alle filmer med Citroëner med blålys og menn med Mossanter som er laget de siste 40 årene.

Det hele avsluttes med Air Lines/Land Lines, og denne gang velger man å la roen seire fullstendig over dissonansene. Det er svalt, suggerende og på alle måter beroligende. En riktig myk landing.

Vær samtidig obs på at dette er en plate som krever mye av lytteren, både når det gjelder konsentrasjon og omgivelser. På bilstereoen eller t-banen kan man ikke forvente særlig valuta, men i behagelige hodetelefoner i rolige omgivelser er det bare å hengi seg. Noen vil oppleve at den "sitter" etter to gjennomspillinger, andre etter fem, men de aller fleste vil finne nye ting å glede seg over ved hver lytting. Og på den måten er den en fornøyelse å dykke ned i, om og om igjen.

I klartekst: Dette er en feiende flott plate laget av et ditto band. Eller, band og band, ved nærmere ettertanke er vel orkester en mer dekkende benevnelse.

Og, sånn i forbifarten, ryktet skal ha det til at de er helt strålende live.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Hex-Trem? Nostalgie de la Boue

Geir Levi Nilsen har lest boken XTRM - Krig I Oslos Gater av Jan Kallevik.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo