Yeah Yeah Yeahs EP

Yeah Yeah Yeahs

CD-EP (2002) - Wichita / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Garasjerock / New Wave / Poppunk

Spor:
Bang
Mystery Girl
Art Star
Miles Away
Our Time

Referanser:
The White Stripes
Le Tigre
The Kills
The Cramps

Vis flere data

Se også:
Fever to Tell - Yeah Yeah Yeahs (2003)
Fever to Tell - Yeah Yeah Yeahs (2003)
It's Blitz - Yeah Yeah Yeahs (2009)

Oh Yeah!

Ønsker du deg vital rock fra storbyen? Her har du fem korte låtsnutter fra New York.

Av Jonas Prangerød

Del på Facebook19.09.2002

Det er lett å høre at Yeah Yeah Yeahs er fra New York. Deres miks av garage, new wave, pop og punk er et udiskutabelt kjennetegn på amerikansk storbyrock. På debut-EPen er det fem sanger på under et kvarter til sammen.

Det finnes en del band i denne stilen nå, og jeg må si at Yeah Yeah Yeahs tilhører den mest interessante halvdelen. Tonnevis av sjarm og kulhet gjør denne utgivelsen verdt en lytt. Låtene og framføringa ryker av sex og humør. Tidvis poppa, tidvis rått. Karen O nynner og skriker om hverandre, mens gitarene drar og river i melodiene.

Den heftige førstelåta Bang kjennes såvel i øra som i hoftepartiet. Bandet demper seg litt på Mystery Girl, men holder stilen. Art Star er en liten morsomhet. Den starter som en søt poplåt, men raser fort over i et hyl som mange metal- og støyrockband ville misunt dem. Selv liker jeg den smygende Miles Away. Nok en låt som ender opp i flotte rockeutbrudd. Kalaset avsluttes av den triste kjærlighetssangen Our Time, også denne basert på en god popidé.

Man rekker liksom ikke bli mett av denne korte utgivelsen. Derfor er det sikkert god grunn til å glede seg til en noe lenger oppfølger. Yeah Yeah Yeahs kan være et band for fremtiden.

comments powered by Disqus

Feedback - lesernes mening

Siste anmeldelser

Father John Misty - Fear Fun

Alabama Shakes - Boys & Girls

Artikler, nyheter

80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.