cover

Whiteout

In the Country

CD (2009) - Rune Grammofon / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Søvnig dans

På sitt tredje album tøyer In The Country strikken lenger enn på de tidligere skivene - og resultatet blir stort sett intetsigende.

Jeg var litt nervøs for at denne utgivelsen ikke skulle oppfylle forventningene mine. In The Countrys forrige album, Losing Stones, Collecting Bones, var på mange måter var en oppvisning i selv-beherskelse. På den nye plata Whiteout har de kastet alle sånne målsetninger over bord. Her strekker låtene seg gjerne opp mot og over ti-minuttersmerket. Noen ganger funker det og andre ganger funker det ikke i det hele tatt. Men pianotrioen våger i alle fall å ta sjanser, noe de skal ha skryt for. Den som intet våger, intet vinner.

Til forskjell fra de to forrige albumene som har vært relativt renskårne trioaffærer utvider gutta denne gangen instrumentariet. Andreas Mjøs (som Qvenild tidligere har spilt sammen med i Jaga Jazzist) er blitt med som produsent og musiker. Han tilfører primært gitar og vibrafon, noe som utvider og beriker lydbildet. Videre er Qvenild denne gangen mer ivrig med både synther og elektronikk enn hva som har vært tilfelle på tidligere utgivelser. Den rolige pulsen og det lyriske uttrykket er imidlertid fortsatt på plass.

Jeg vil begynne med å rette oppmerksomheten mot side 2 på vinylutgaven av Whiteout; albumets soleklare høydepunkt. Sammensetningen av de to låtene Doves Dance og Ursa Major utgjør en flott kombinasjon som viser at In The Country funker fantastisk også når farta skrus opp. Her synes jeg også Qvenild får frem det beste i seg som komponist der han greier å fusjonere det tradisjonsbundne pianotrioformatet med en popaktig melodiføring og progrockaktige arrangementer. Doves Dance har en rolig, men intens, melodi som effektfullt speiles mot et mer groovy mot-tema med trommis Paal Hausken i førersetet. Det er også han som dominerer Ursa Major, gjennom et tøft trommemønster som bærer mye av låta. Etter en lang og stadig eskalerende synthsolo fra Qvenild oppstår det magiske øyeblikket i Ursa Majors' epilog. Plutselig stopper Hausken og bassist Arntzen opp og lar Qvenilds piano og Mjøs' gitar gradvis bygge ned dynamikken og volumet som har bygget seg opp over fem-seks minutter. Kontrasten mellom det energiske i hoveddelen og det lyriske i epilogen er nesten hypnotiserende, og er mitt favorittøyeblikk på Whiteout.

Side 2 inneholder også albumets mest poengterte øyeblikk, der stramhet i arrangementene tar over fra den frie flyten som preger mye av Whiteout. De improviserte strekkene har på disse låtene en tydeligere struktur, og kommer derfor bedre til sin rett. Det er ingen direkte svake spor på Whiteout, men det finnes noen kjedelige og ikke minst finnes det et par som er særdeles retningsløse og intetsigende. Åpningslåta From The Shore og avslutninga Mother (på smått latterlige 19 minutter) tilhører den siste kategorien. På disse sporene virker det som om gutta i In The Country bare har latt båndet gå uten å ta hensyn til om resultatet blir spennende eller ikke. Begge låtene har minimalt med melodisk substans og utvikling, og de greier ikke på noen måte å fengsle meg. Jeg blir bare irritert, og lurer på hvorfor ingen har fortalt bandet at litt redigering ikke er å forakte?

Whiteout er en plate med et par fine låter, og ganske mange dørgende kjedelige stillestående øyeblikk. Mitt råd er å kjøpe Doves Dance og Ursa Major digitalt og håpe at neste utgivelse fra In The Country blir en mer poengtert affære.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo