Everything Was Beautiful and Nothing Hurt

tompaulin

CD (2004) - Track & Field / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Timotei og løvetann

Selv om dette ikke er en noen kanonskive, fortjener den mer oppmerksomhet enn det verden vil gi den.

Av Ellen Regine Olsrud

Del på Facebook03.08.2004

Tom Paulin er navnet til en britisk poet, mens tompaulin er et band bestående av seks briter som spiller noe veldig mange vil assosiere med Belle & Sebastian. Dette blir selvfølgelig et noe overfladisk utsagn. De er mange, hyggelige, harmoniske og fulle av snodige tekster og spiller britisk indiepop. Det er det de har felles.

Plata som har fått den nostalgiske tittelen Everything Was Beautiful and Nothing Hurt er en pen liten samling av singler fra perioden 1999-2002. Helhetsinntrykket er en til dels ujevn plate med tre låter i toppklassen (Slender, North og Give Me a Riot In the Summertime).

Når hverdagen spyr ut sine trivialiteter møtes tompaulin i et antagelig noe rotete lokale, teller til tre, og begir seg ut i det bellske poplandskapet. En naiv, lettsindig klang fyller lydbildet og alt er bortimot fryd og gammen. Det blir til pen pop som gjør deg litt glad og smilete. Vokalprestasjonene som Jamie Holman and Stacey McKenna står for, skal heller ikke klages på. Igjen; PENT.

Etter at ni spor har gitt deg følelsen av å ligge i en eng av timotei og løvetann, dukker det opp en sukat i bollen, tieren My Perfect Girlfriend, utkledd som en punka jente som befinner seg i en kjellerklubb? Før du vet ord av det, er det over. Øret har igjen gått tilbake til å fange opp humlenes surr.

Åpningskuttet Slender er en gåsehud-kandidat og trolig den sterkeste i denne omgangen. Det er noe med den skjøre pikeaktige stemmen. Beroligende. Selv om platas midtparti er litt svakere, blir det aldri direkte dårlig, bare litt uengasjerende... Selv om siste sporet nesten forandrer meningen min, Give Me a Riot In the Summertime, som viser seg å være mer enn en kul låttittel. Jeg liker veldig godt tekstene deres, naive og underfundige: The Sadness of Things byr på denne morsomme lyriske sekvensen: "25 years of darkness/ She was 26/ she said she liked the Rolling Stones/ but she's only got the greatest hits..."

Enkelt, men hyggelig. Søtt og naivt, men selvsikkert. En smule anonymt, men akk så ekte og skjørt. That's it. Og litt samme sjarmen som hjemmelaget saft. Synd de fleste allikevel foretrekker Coca Cola.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: