Genre:
Rock
Stiler:
Straight edge / Støyrock / Post-hardcore
Spor:
Someone Has His Fingers Broken
A Pack of Wolves
Yes, I Confess
On the Sacred Side
Nine
Speaking in Tongues
Deformative
King's Dominion
Day Turns Night
Letter to Raoul Peck
Referanser:
Fugazi
Minor Threat
Liars
Se også:
Cough - Black Eyes (2004)
Aaaarrrghh!
Dischord-disipler presenterer eksperimentell og spennende hardcore.
Del på Facebook22.05.2003
Fra Washington DCs store lille label, Fugazi-styrte Dischord, får vi servert en knakende god skive som i likhet med enkelte andre nye band fra nevnte plateselskap tøyer grensene for den konvensjonelle hardcore-genren.
Fugazi-vokalist og levende legende Ian McKaye, som står bak produksjonen, har her valgt å skru opp lyden på rytmeseksjonen og heller tone ned vokalen litt. Dette funker utmerket da dette bandet er 4/5 rytmeseksjon! Ja, du leste riktig: To trommeslagere og to bassister mot en enslig gitarist. Denne utrolig tette rytmeseksjonen gir meg assosiasjoner til fjorårets skotske vidundergutter, The Liars, bare råere og mer aggressive. Her har man den obligatoriske skrikende gitaren som kverner ut kalkulert kaos, og to vokalister som brøler/skriker/synger vekselvis. Det er interessant å høre hvordan de to bassene komplementerer hverandre, og fletter inn intrikate melodilinjer i all støyen noe som blir høyst effektivt av perkusjonen som dundrer i bakgrunnen.
Som alle ordentlige Dischord-band har Black Eyes en politisk undertone, og dette er noe de tjener godt på. Det er ikke noe de "bare" benytter seg av på en god måte, snarere noe de faktisk mestrer i stor (og genretro) stil:
"One-sided politics
sell boring records
'cause your vision's too cloudy
and our visions are clear."
...stemmer begge vokalistene i på låta Letter to Raoul Peck
Deres gjennomgangstema på skiva er for øvrig (og ikke helt uventet) rasisme, sexisme og generell undertrykkelse, men levert på en høyst interessant og personlig måte. Jeg har forresten merket meg at vokalen på skiva er et kontroversielt tema, da de to vokalistenes hyling - til tross for at de ligger relativt lavt i miksen - fort kan bli krevende for enkelte av de jeg har spilt den for. Personlig har jeg ingen problem med vokalen, da jeg finner den som en frisk variasjon over det ordinære "hardcore-brølet". Det eneste jeg har å utsette på skiva er at bandet på enkelte av låtene roter seg litt bort i sin hang til å kjøre eksperimentelle passasjer som kan trekke oppmerksomheten litt bort fra det gode trøkket bandet leverer. Eksempel på dette er låta Speaking in Tongues - ei låt som for øvrig lever opp til navnet - som blir litt for langdryg slik at den mister litt av effekten den kunne ha hatt.
Uansett er dette ei utrolig solid debut-skive av et veldig tett og orginalt band som jeg gladelig vil anbefale fans av hardcore-genren og tilhengere av eksperimentell rock generelt. Skru opp lyden, sett deg ned, og før skiva er over så garanterer jeg deg at du står oppreist.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Minor Threat er ikke akkurat noen god referanse når det gjelder Black Eyes. Gang of Four, Wire Q and not U og !!! kanskje, men neppe Minor Threat.