cover

Are You Passionate?

Neil Young

CD (2002) - Reprise

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folkrock / Rock / Voksenrock / Singer/songwriter / Countryrock

Spor:
You're My Girl
Mr. Disappointment
Differently
Quit (Don't Say You Love Me)
Let's Roll
Are You Passionate?
Goin' Home
When I Hold You In My Arms
Be With You
Two Old Friends
She's A Healer

Referanser:
The Stray Gators
Booker T & The MG's
The Squires
The Mynah Birds
The Bluenotes
Shocking Pinks
Crazy Horse
Crosby, Stills, Nash & Young
Buffalo Springfield
The Jayhawks
Uncle Tupelo
Wilco
Young Neils

Vis flere data

Se også:
Harvest - Neil Young (1972)
On the Beach - Neil Young (1974)
Tonight's the Night - Neil Young (1975)
Tonight's the Night - Neil Young (1975)
American Stars n' Bars - Neil Young (1977)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Vel, Neil, er du?

'Are you passionate?' er blitt kalt Neil Youngs soulplate. Jeg forstår hvorfor.

"Are you passionate?" er blitt kalt Neil Youngs soulplate. Jeg forstår hvorfor. Men det spørs nok om James Carr eller Otis Redding hadde vært særlig imponert. Dette er ikke akkurat soul som drypper av tårer og snørr.

Neil Young har hatt spesielle innfall tidligere, særlig på åttitallet. Denne gang har han funnet fram gamle singler fra Motown og Stax. Legendariske Donald "Duck" Dunn og Booker T. Jones, kjent fra utallige soulinnspillinger, setter sitt helt spesielle preg på "Are you passionate?".

Kompet på åpningslåten "You're my girl" ligner mistenkelig på "Time is tight", Booker T. and the MGs singelhit fra 1969. Koringen får nok flere enn meg til å tenke på The Temptations, uten at det gjør noe. Men det er ingen stor låt, og Neil Young synger som en svekling.

På "Mr. Disappointment" får vi høre Neil Young rappe, eller i det minste resitere. 56-åringen spiller lyrisk og upåklagelig, og litt av mørket fra mesterlige "Sleeps with angels" senker seg over ham. "Mr. Disappointment" er et av de bedre sporene på "Are you passionate?", men blir likevel ikke noe mer enn et interessant eksperiment.

Bassisten på "Differently" kan bare være Donald "Duck" Dunn. Booker T. Jones smetter innom med brusende orgel. Men sangen er glemt så snart den er over. Det samme gjelder "Quit (don't say you love me), "Be with you" og "Two old friends".

Kontroversielle "Let´s roll" blir nok husket. Jeg liker den tenkende og følende Neil Young. Jeg vet ikke om jeg har like stor sans for politikeren. Er det president George W. Bush som taler på"Let's roll"? Det kan høres slik ut:

"You got to turn on evil,
when it's comin' after you.
You got to face it down,
and when it tries to hide,
you got to go in after it,
and never be denied.


Let's roll for freedom,
let's roll for love.
Goin' after Satan,
on the wings of a dove"

Jeg forstår at Neil Young ble engasjert og opprørt 11. september. Jeg kan også skjønne at han skrev "Let's roll", en hyllest til passasjerene som klarte å overmanne kaprerne på flight 93, flyet som styrtet like utenfor Philadelphia. Men var det nødvendig å gi sangen ut på plate?

Tittelkuttet, derimot, er jeg glad for at ikke havnet i canadierens fyldige arkiv. "Are you passionate?" er en vakker, ærlig sak der Neil gransker sjelen som han gjorde på klassiske "On the beach"."Are you passionate?" er ingen stor plate. Men den er i det minste annerledes til Neil Young å være. Her er ingen akustiske låter, og heller ikke et snev av munnspill. Slik sett skiller albumet seg veldig fra forgjengeren, "Silver & gold".

Tekstmessig holder Neil seg til det vante og familiære, bokstavelig talt. Det eneste unntaket er "Going home", en slags nordamerikansk variant av "Cortez the killer". Neil Young har vært opptatt av indianernes skjebne også før. Nå befinner han seg på slagmarken sammen med forhatte general Custer, samme mann som Johnny Cash gjorde narr av på "Bitter tears".

"Going home" var et av høydepunktene på fjorårets turné. I Oslo Spektrum spilte Neil Young den to ganger, for sikkerhets skyld. Han fikk neppe mange klager. "Going home" er en av låtene som står ut også på "Are you passionate?".

For første og siste gang på albumet slipper Neil Young løs Crazy Horse. Gruppa vrinsker som på "Fuckin' up" og "Danger bird". Likevel står ikke fråden rundt kjeften til verken Neil eller bandet. Jeg har hørt både ham og Crazy Horse villere, galere, farligere.

"When I hold you in my arms" var majestetisk og stor da den ble framført på fjorårets konsertrunde. Neil Young holdt publikum i sin trygge favn der han skiftet mellom piano og gitar og spilte noen nydelige soloer. "When I hold you in my arms" hørtes da ut som Neils beste sang siden "Trans am" på "Sleeps with angels". Studioversjonen gir meg ikke helt den samme følelsen.

Avsluttende "She's a healer" har tilløp til noe stort, men ender som en langdryg jam. Flere av låtene på "Are you passionate?" blir for ufokuserte og retningsløse. Dessuten er vokalen mer vissen enn vanlig. Neil Young er "Mr. Disappointment" denne gang.

Platene hans er aldri perfekte. På "Sleeps with angels" slengte han med "Piece of crap", en sang som i høyeste grad levde opp til sin tittel. På "Rust never sleeps" lot han "Welfare mothers" og "Sedan delivery" dra ned helhetsinntrykket.

"Are you passionate?" er et middelmådig album. Neil Young blir for tam der han pludrer om hvor bra familielivet er, og hvor glad han er i kona og barna.

Skjer det for lite i livet hans? Har Neil Young endelig blitt satt? Er det ikke snart på tide å gjøre et helt album sammen med Crazy Horse?

"Are you passionate?" spør Neil Young.

Jeg lurer på hva han ville svart selv.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 4/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The National - High Violet

(4AD)

Frakken er den same, og det dunkle har ikkje sleppt taket. Det har heller ikkje evna til å skape storarta songar.

Flere:

Simon Joyner - Out Into the Snow
Dungen - Skit I Allt