Jason... The Dragon

Weedeater

CD (2011) - Southern Lord / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Ikke lytt på tom mage

Uavhengig hva publikum synes så er Weedeaters nye epos ute og er som alltid kompromissløst og innovativt.

Av Kai Menear

Del på Facebook05.04.2011

Dave Collins, også kjent som Dixie, er en rimelig nonchalant type som er sentral i en del stonerdoom band. I og med at de alle er legendariske i enkelte kretser, så er for ordens skyld et av dem ute med plate denne våren 2011. Og når et band som Weedeater gir ut et album titulert Jason... The Dragon, så er det klinkende klart hva man får servert. Tregere enn en dement fiskesløyer, og minst like sløyt.

Den klassiske åpningen gir en illevarslende tale om en blottgjøring i introen The Great Unfurling som i sin sjangerkorrekthet droner over i åpningsriffet på Hammerhandle. Og vi blir introdusert til Dixies ganske særegne og harde vokal. Den er ved nærmere undersøkelse av en helt annen verden og det høres ut som stemmen hans sprakk for flere år siden og han bare ga jevnt faen.

Men hans laissez-faire fremtoning kommer aldeles ikke til syne i musikken, som er et tydelig utløp for det meste av ting som påvirker både Collins og resten av bandet. Ondulerende riff og et salig driv lar oss ri på de demente lydbølgene som sammen de korte men klart henvisende tekstene leder oss til platas tittelspor. Jason... The Dragon, som med den lengste teksten så langt virkelig pakker oss inn i degenerert sørstatsliv.

Det virkelige beviset på genialitet kommer etter man har brølt seg fordervet og hes ved å synge med på tittelsporet, som er tett fulgt av noe som av Dixie er beskrevet som en vrengt Luau fra Hawaii og som ligner på en del av det Alabama Three har gjort. Spilt inn på en gammel magnetbåndopptaker i Dixies hus da han lå nede for telling etter en hagleulykke, fant Palms and Opium veien til plata via minimalt med trikserier og fremstår desto mer realistisk og tilstedeværende.

Etter dette avbrekket er det et lite opphold i den til nå konstante lyden, før det drones på med skivas klart seigeste og mest brutale låt, Long Gone. Igjen får vi en liten kunstpause før noe så sært som en stonertrommesolo drar forbi i March of the Bipolar Bear. Men med full kontroll på akksentueringen er det et gøyalt minutt for folk som har ett godt øye til perkusjon. Og nest sist kommer Homecoming, som er forholdsvis upbeat forholdene til tross og som virker som en hatefull kjærlighetssang.

Whickey Creek oppsummerer et ganske enestående album i en sjanger som stort sett pusler med sitt innenfor gitte rammer og som høster bred anerkjennelse uten helt den enorme kommersielle populariteten. Men det kan bero på at fundamentet her og generelt innen sjangeren er musikalitet og til dels innovasjon over samme tema. Og humoren får man virkelig kjenne på når man har blitt lullet til hvile av regn, bass og banjo som melodisk, og litt melankolsk, tar farvel.

Dette er før de som har fulgt oppskriften blir skremt vettet av i det grelle, men jævlig groovy pianoet som kommer som en mare 72 sekunder etter man tror Whiskey Creek er ferdig.

Jason... The Dragon er en vel anvendt halvtime om man har mage for den typen musikk som har opphav i trege dronenede riff, og suppleres med Dixies hese vokal som til og med får Bon Scott-entusiaster til å tilgi superhese Brian Johnsons overtakelse av AC/DC fakkelen. Hes er den nye growlen.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: