cover

Elevator

Hot Hot Heat

CD (2005) - Sire / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Post-punk / New Wave / Indiepop / Indierock / Retrorock

Spor:
Introduction
Running Out of Time
Goodnight Goodnight
Ladies and Gentleman
You Owe Me an IOU
No Jokes - Fact
Jingle Jangle
Pickin' It Up
Island of the Honest Man
Middle of Nowhere
Dirty Mouth
Soldier In a Box
-
Shame On You
Elevator

Referanser:
XTC
Elvis Costello & The Attractions
The Clash
The Cure
The Strokes
Franz Ferdinand

Vis flere data

Se også:
Make Up the Breakdown - Hot Hot Heat (2002)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Hotte heisrockere

Hot Hot Heat får blod på tann og drar opp fra underetasjen og nesten helt til topps.

På slutten av 2002 ga Hot Hot Heat ut Make Up the Breakdown, et debutalbum som falt i meget god smak hos kritikere rundt omkring i verden - også her til lands. Hypen som bygget seg opp rundt kvartetten ble etterhvert enorm, og det ble nærmest lovet et nytt Strokes og samtidig en ny rockrevolusjon. Men det tok aldri av. Hot Hot Heat ble rett og slett overeksponert av sin egen uimotståelige sjarm og karisma. Problemet var så absurd som at Make Up The Breakdown egentlig var forut for sin tid. Først to år senere kom Franz Ferdinands selvtitulerte debutalbum (2004) og utløste denne alternative trenden som nå har slått an.

På Elevator får vi hele 15 nye spor, hvorav 12 sanger og tre lydklipp. Låtene er både mer finslipte i kantene og mykere enn på forrige skive. Støyfaktoren er senket ned og "easy listening"-faktoren adskillig løftet opp. Kort sagt har lydbildet blitt mer poppa og radiovennlig. Dette gjenspeiler seg i Hot Hot Heats overgang fra SubPop til store Sire/Reprise og produsent D Sardy (med blant annet andre The Walkmen, Jet og Red Hot Chili Peppers på CVen).

Elevator er dermed pent og flittig sydd sammen av lette humørfylte gitarriff, men også melodisk bass, tikkende trommer, harmoniske tangentinstrumenter og Steve Bays karismatiske stemme. Kort tid etter at Elevator ble ferdig spilt inn sommeren 2004, sa for øvrig gitarist Dante DeCaro pent takk for seg og ble snart erstattet av Luke Paquin.

Man trenger uansett ikke å være ekspert for å spore opp de største inspirasjonskildene. Hot Hot Heat har tappet rikelig av Elvis Costello, XTC og The Clash, men de har ikke tappet sine kilder tomme eller drukket seg utørste. De lever nærmest i symbiose med den klassiske varianten av rock'n'roll. Eksempelvis er Pickin' It Up en catchy liten plagiat av Bobby Fuller Fours versjon av I Fought The Law (and Won), mens Ladies and Gentlemen har den lett gjenkjennelige "lalalalala"-koringen til The Beatles. Det er også her Steve Bays synger som om han var født opp og oppvokst på de britiske øyer. Hot Hot Heat beveger seg farlig nær grensetraktene til The Strokes, bandet jeg umiddelbart tenkte på som det nærmest relaterte. Begge låner litt her og litt der, rister og blander det, og ut kommer stilige og energiske rocktoner som de gjør til sitt eget.

På baksiden på coveret er alle sangene listet opp fra siste til første spor, ikke ulikt etasjene i en bygning. Etter en kort introduksjon tar vi heisen til 2. etasje og velklingende Running Out of Time kommer ut av høyttalerne. Bassplukkingen og gitarklunkingen står i stil med sangen og vekker overraskende mine godt skjulte rytmesanser til live. Første singel Goodnight Goodnight er en glad og befriende jeg-slår-opp-sang med den rette in-your-face-attituden. Gitarsoloen, vokalavbrekket og tromminga på slutten er i seg selv et verdig høydepunkt. Tittelen You Owe Me and IOU vitner om små nerdetendenser, og Steve Bays utnytter pianoet til det ytterste. Fortsatt er det rytmene og gladmentaliteten som dominerer. Med rørende Jingle Jangle viser de noe mer variasjon. Den handler om hvordan man blir holdt fanget i samfunnets tredemølle og A4-liv, og med det hjertebankende refrenget: "Another day, another night, another year - another smile, another lie, another tear" er det like før man stirrer apatisk og selvmedlidende i veggen og tenker over hvordan man egentlig lever.

Før heisen med Hot Hot Heat som kranførere tar oss til toppetasjen, er vi innom triste Middle of Nowhere, småfrekke og arrogante Dirty Mouth, rebelske Soldier In a Box og latinoinspirerte Shame On You. Sistnevnte er en dansbar og rytmisk liten sak som glir rett inn til sol, sommer og sene netter på stranda. Det er vel ingen tilfeldighet at den enestående tittellåten er toppetasjen og dermed også den siste låten på dette mildt sagt imponerende godt gjennomførte albumet. Steve Bays synger: "Don't Take Me Up - I'll just fall down like I knew that I would" Det er pompøst og pretensiøst, og det lar oss forbli på toppen lenge etter avslutningen. Elevator er også en plate som passer ypperlig til vår- og sommeranledninger, alt fra utagerende studentfester på hybelen til vennskapelig piknik i vårsola. Timingen er perfekt.

Hvis du i en tenkt situasjon skulle ta en heistur opp 15 etasjer i løpet av 38 minutter, så hør på Elevator. Hvis ikke, så gjør det allikevel. Hot Hot Heat spiller noe som ligner på garasjerock i en heis, og de klarer å få plass til ufattelig mye på så lite plass. Vi har riktignok ikke fått en rockrevolusjon, men heller et knallsterkt og solid andrealbum fra Vancouver-bandet. Sammen med produsent D Sardy har de laget en skive undertegnede har lengtet etter siden The Strokes' Is This It kom i butikkhyllene i 2001. Med Elevator beviser de at de nå er et langt stykke unna kjelleren og undergrunnen, og at det ikke er mange etasjene igjen helt til toppen.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo