cover

Bergman Rock

Bergman Rock

CD (2004) - Silence / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Pop

Spor:
Wake-Up Call
No Position
Jim
Outside The Disco
Darkness For Beginners
Home Is Where The Heart Is
My Best Fiend
I'm A Crab
Wake-Up Call (Snooze)
Skin And Bones
Help The Band
Nordic Dep

Referanser:
bob hund
David & The Citizens
Caesars Palace/Twelve Caesars/Caesars
The Stooges

Vis flere data

Se også:
Bonjour Baberiba Pt. II - Bergman Rock (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Ikke helt

Gudene vet hva som er motivet for å gi ut en engelskspråklig plate.

Så dette er altså Bob Hund på engelsk. Jeg trodde ærlig talt ikke at gruppa skulle gjøre alvor av det. Ved første ørekast låter det omtrent som, ja.. Bob Hund på engelsk. Gudene vet hva som er motivet for å gi ut en engelskspråklig plate, men vi kan jo tippe at de vil prøve å nå større markeder, spille på Glastonbury, gjøre en The Strokes eller en The Hives.

Bare synd de er et par år for sent ute. Hype-maskineriet er så godt som ferdig med Skandinavia og på vei mot andre jaktmarker. Om det er Tuvalu eller Balkan denne gangen, må du ikke spørre meg om.

Bare synd at plata heller ikke holder helt mål.

Her finnes ingen "Hörlurar", her finnes ingen "Raketmaskinen". Her finnes ingen "Nu är det väl revolution på gång?", her finnes ingen "I stället för musik: förvirring". Og her finnes i hvert fall ingen "Ett fall och en lösning". Likevel ligner Bob Hu.., sorry, Bergman Rock mer på Pere Ubu enn noen gang.

Det nærmeste vi har her, er en "Jim", og til nød en "Home is where the herd is".

Det er ikke det at "Bergman rock" på noen måte er direkte dårlig. Jeg gremmes ikke når jeg hører på den, slettes ikke. Nei, jeg har det faktisk ganske hyggelig og nikker med hodet i takt rett som det er. Men det er sett i lys av låter som de nevnt ovenfor, at det blir litt traurig. Jeg vet med meg selv at jeg i framtida mye heller setter på for eksempel "Omslag: Martin Kann" enn "Bergman rock" hvis jeg vil høre på denne typen musikk.

"Denne typen musikk", ja.

For det er nettopp det: Bergman Rock låter mange hakk mer ordinært enn Bob Hund. Bortsett fra at skånsken er byttet ut med engelsk, er stort sett alle de samme elementene der: stikkende gitarer, new age-synther, merkelige ideer og Öberg-hoiling. Men det er likevel ikke det samme, og jeg nekter å tro at språkbyttet er eneste grunn. For selv om mye av sjarmen forsvant med skånsken, mener jeg at det er noe mer polert over dette. Noe mer, tør vi si det, markedstilpasset.

Og jeg er ikke helt sikker på om vocoder-vokal og dub-arrangement var akkurat det som trengtes for å redde låtene i land.

Det er selvfølgelig litt urettferdig av meg å bedømme "Bergman rock" i forhold til Bob Hund-platene. Men noe annet er for meg umulig. Lyden av Bergman Rock er for lik lyden av Bob Hund til å gjøre noe annet. Herre Allah, det er jo det samme bandet.

Jeg ønsker Bergman Rock all lykke i den store engelskspråklige popverdenen og hvis de leverer noe av det samme live-showet på engelsk som de gjør på skånsk, kan det godt være at de til en viss grad lykkes. Men på sett og vis håper jeg at denne plata er et hvileskjær i Bobs karriere.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Vapnet - Döda Fallet

(Hybris)

Döda Fallet er en vekslende dansbar tristesse som maler vårens fugler i sorte små slør der de kommer flyvende tilbake fra sydligere strøk.

Flere:

Simon Joyner - Skeleton Blues
Fuku - I bakvendtland - Fuku synger Alf Prøysen