(This Is) What We Call Progress

Saloon

CD (2001) - Track & Field / Cargo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Pop på sengekanten

Døsig, myk indiepop fra engelske debutanter. Som en intelligent, rufsete og mer lavmælt utgave av Cranberries.

Av Pål M

Del på Facebook23.06.2002

Et av de nyere innslagene på popfronten i England er Saloon, en kvintett fra Reading. Bandet har gitt ut noen singler siden oppstart i 1997, samt en demo på fire låter som fikk rask omsetning i diverse kretser. Debuten (This Is) What We Call Progress er gitt ut på pop-selskapet The Track & Field Organisation, som huser en god del andre vindskeive popband av moderne karakter. Pop for kjennere, lukter det altså.

Opprinnelig var det Michael Smoughton (trompet, perkusjon) og Adam Cresswell (bass, synth) som startet Saloon, og etter å ha fått med seg Amanda Gomez på vokal, samt to til, begynte Saloon relativt raskt å turnere. Foreløpig skjer dette i hjemlandet og i USA, men vi får krysse fingrene for et aldri så lite Norgesbesøk. For Saloon kan bli en spennende konsertopplevelse. På grunn av bandets neddempete, myke og melankolske pop er det sikkert anbefalingsverdig å ta med seg en eventuell kjæreste å lene seg til under konserten. (This Is) What We Call Progress er langt fra happy radiopop, men er heller en stillegående og elektronikapreget pop med innslag av vakkert fiolinspill. Vokalist Amanda Gomez har lagt sin elsk på Moog-synther, noe som preger hele albumet - med positivt fortegn.

I avdelingen for namedropping er Stereolab, norske Nansy, Ephemera og Preacherman's Daughter nærliggende sammenligningsmateriale. Vokalen til Gomez gir meg også assosiasjoner til en mindre slitsom Dolores O'Riordan og Cranberries, men Saloon er så absolutt intet stadionband. De fleste av sangene på albumet begynner forsiktig og snikende, for så å vri seg over til seige poplåter med fiolin, trompet eller Moog-innslag av ymse art. Bicycle Thieves er et godt eksempel på dette.

Best av alt fungerer åpningen Plastic Surgery og Static. Static bygges opp for det meste av vokal og fiolin, og er nok Saloon på det mest lavmælte. Å lytte til Across The Great Divide gir følelsen av å kjøre inn i en mørk, men trygg verden der sikten er redusert og man ser (hører) kun noen meter foran seg om gangen. Vokalen blir den lokkende stemmen langt der fremme som man navigerer etter. Helt klart et flott stykke popverk. Saloon beveger seg lite utenfor nevnte låtoppskrifter, men dette svekker ikke inntrykket. Spennende? Ja. Originalt? Nja. Verdt å lytte på? Helt klart!

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: