Genre:
Rock
Stiler:
Ørkenrock / Alternativ / Americana
Spor:
Dark Green Car
Fly Away
Pearl
Operator
Ask Me No Questions
Paul of the Jungle
Red Bandana
Put Your Love in Me
Tuco's Theme
Zulu Time
Look at the People
Rim
Truck
Referanser:
Thin White Rope
Steve Wynn
Den røde sola brenner fremdeles i Guy Kyser
Husker du Thin White Rope? Etter ti år i skjul stikker vokalisten hodet frem fra glemselen!
Del på Facebook24.07.2003
I vår serie "Hva gjør de nå...?" er vi kommet frem til Guy Kyser. Hånda i været alle som husker hedersbandet Thin White Rope! Roger Kunkel, Jozef Becker, Von Feldt, Guy Kyser - a helluva fine band. Etter en del smått legendariske 80-talls skiver (jeg vil særlig fremheve Moonhead, 1987 og ...in the Spanish Cave, 1988. Go get, jeg kommer tilbake til begge i den kommende serien "Glemte plater & gyldne øyeblikk") var det repern for California-bandet, markert med en avskjedskonsert i Gent i 1992.
Og her må vel skapet plasseres for de yngre leserne: Vi snakker altså om et band som spilte Town Without Pity (Gene Pitney), Yoo Doo Right (Can), Suicides Rocket USA og Lee Hazlewoods Some Velvet Morning som en naturlig del av sitt uttrykk og som vibrerte et sted i spenningsfeltet mellom alle disse artistene. Thin White Rope var mørkere og voldsommere enn sine samtidige i Paisley/ørken-rocken, som Dream Syndicate og Green On Red. Det var liksom ikke rom for noe rølp når Kyser predikerte med sin alvorstunge stemme mens gitarene langsomt sagde hull i himmelen over ham. Red Sun, Elsie Crashed the Party, Soundtrack, Hunter's Moon, Mother... Ja, dere som husker kan jo selv ramse opp godsakene. For å si det kort, så har en del av oss savnet Guy Kyser i enkelte fullmånenetter det siste tiåret.
Så dukker han altså opp igjen etter snart 10 år - og som om ikke det var nok, så virker jo mannen til å være i forbasket god form! Nå heter bandet Mummydogs, og består av to, for meg ukjente, herremenn og hans kone Johanna. Og, enda et X i taket, platen utgis av selveste Frontier! Det er heller ikke hverdagskost i dag, og jeg var sikker på at også denne go'labelen var borte for godt. Men neida, det er jo nesten som om tiden har stått stille. Og i slike tilfeller er det helt greit.
Alt er med andre ord som det skal være, og stilmessig minner Mummydogs en god del om Thin White Rope. Det er da også nærmest uungåelig med Kysers praktfulle, dirrende røst. Han draaar fortsatt vokalene ut med hes sandpapirstemme, og når de malende gitarene på åpningssporet Dark Green Car durer i vei er det som å høre Rope i sine velmaktsdager. Også Pearl, Operator og Zulu Time er av det mer muskuløse slaget når det gjelder bruken av gitarer. Nå er ikke Mummydogs like rivende hele tiden, og både melodiske basslinjer og keyboards er fremtredende. Det er nesten sofakoselig til tider, og ut fra fotoet bak på platen virker det som om Kyser har hatt noen gode år i den kroken.
I god Thin White Rope-tradisjon dras det selvsagt noen coverlåter, og som vanlig er det kledelige valg, som Johnny Thunders' Ask Me No Questions. Hvis du planlegger en reise til Las Vegas har du kanskje allerede hørt denne versjonen. Den går nemlig i en reklamekampanje for turistbyen Vegas! Vellykket er også Skip James' Look at the People, som er det nærmeste Mummydogs kommer slide-blues. Mest groovy er likevel versjonen av Hot Chocolates Put Your Love In Me, som jeg dessverre ikke kjenner originalen til.
Ellers er dette en ganske variert plate som stilmessig ikke er så fryktelig ulikt Yo La Tengo, Steve Wynn, og ikke minst TWR med Television/X-røttene i behold. Litt betenkelig er det jo at coverlåtene er blant de bedre sporene, men vi kjører heller ikke berg-og dalbane her. Det er en jevn plate som hele tiden kontrolleres med stø hånd av Guy Kyser, som gjør sitt til at Mummydogs får sin egen signatur. Vi serveres litt halvdaff nyveiv på Paul of the Jungle og Red Bandana, nydelige duetter sammen med Johanna (Fly Away), brennende westerninstrumentaler (Taco's Theme) og akustiske ballader (Truck).
Jeg tar litt av på denne platen. Det er ikke av de mest originale musikalsk, Kyser høres fortsatt ut til å befinne seg et sted midt på 80-tallet og i sin egen verden, men utvilsomt en av de mest positive comebackene på lang tid. Selv om jeg nok er litt blendet i gleden over høre nytt materiale fra Hr. Kyser så holder den kvalitative mål uansett. Er du i tillegg Rope-fan så er dette utvilsomt en investering du ikke slipper unna.
[Merk: Denne omtalen er skrevet et år etter release i USA. Platen er ikke å få tak i her i Norge, men kan fremdeles kjøpes via Frontier sine hjemmesider.]
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Hvor har jeg vært. Vi skriver 2005, og min gode venn Bjarne tipser meg om at han har dumpet over Guy Kysers nye band. Og så viser det seg at plata kom for tre år siden. Reiste som deadhead Thin White Rope fan da de turnerne norge, og har kjent et savn etter nye låter med Kysers vannvittige stemme. Så har jeg hørt Mummydogs Det er som Bjarne også sa det: som å få overraskende besøk i stua av en god gammel venn. Herlig.
Trond Hammervik