cover

13 Blues for Thirteen Moons

A Silver Mt. Zion

CD (2008) - Constellation / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


O cana-duh?

Det begynner å butte på den kreative delen, og finesse erstattes med tunge gitarer og mye lyd.

Den forrige platen til A Silver Mt. Zion, Horses in the Sky (2005), var en djevelsk affære. Den fyrrige klezmeren God Bless Our Dead Marines, det himmelske tittelsporet, og ikke minst foruroligende Teddy Roosevelt's Guns - en modernisert og besk utgave av nasjonalhymnen O Canada og et oppgjør med landets servile holdning til den naboen i sør:

And your grown-ups all gone bankrupt and your children all on drugs/And your doe-eyed policemen demanding more guns/And your distained farmers waiting on the flood/Canada oh canada I ain't ever been your kin/Overfed and easily led and twisting in the wind...

Horses in the Sky var en plate som bar preg av å ville noe, formidle noe, være seg sinne og frustrasjon over krigen eller hjemlandets generelle situasjon.

Tre år senere er det som om krigslysten har blitt erstattet med krigstretthet også fra våre canadiske frender. 13 Blues for Thirteen Moons minner om alt som også kan være døllt med denne Montreal-scenen: Svulmende navn og titler (bandet heter altså nå The Silver Mt. Zion Memorial Orchestra & Tra-La-La Band), låtene som på død og liv strekke seg mot kvarteret, det pompøse uttrykket. Det som kan være "storslagent" og "episk" er de samme elementene som med ett kan virke "pretensiøse" og "selvhøytidelige". A Silver Mt. Zion balanserer på en stram line, og alt er avhengig av - selvsagt - at musikk og tekst skaper den rette balansen, den rette stemningen. Slik de klarte på Horses... eller slik for eksempel nabobandet Godspeed You Black Emperor definerte hele denne scenen for ti år siden i løpet av de første to minuttene av Dead Flag Blues (1998).

Det er ikke mange slike øyeblikk her. "One million died to make this sound" messes det på åpningssporet; en dvelende, langsomt oppbyggelig sak som åpner opp etter 3:45 med tordengitarer og hissige strykere. Men så skjer det dessverre ikke mye mer av spenning i løpet av de resterende 10 minuttene. En engleaktig avrunding til tross: 1,000,000 Died to Make This Sound er en studie i fastkjørt repetisjon, slik bandet selv virker stagnerte og trøtte. De har erstattet tidligere finesser og kunstnerisk kreativitet med lass av rufsete gitarlyd og et generelt hardtslående uttrykk.

Tittelsporet er en vred faen, tung og kraftfull, men heller ikke her finner bandet noen fruktbar vei ut i spenningens minefelt. Det skyldes ikke instrumenteringen i seg selv, med sin småskranglete blanding av klassisk dannelse og punkrock-estetikk, men også i det faktum at tekstene er mindre tydelige her, budskapet blir fjernt. Vokalen til Efrim Menuck begynner dessuten virkelig å bli i overkant plagsom i all sin klagesang. Han tar altfor mye plass her, og klarer ikke å forsvare den. Dramaturgien tør dessuten være så kjent fra før at overraskelsene uteblir. Pluss i boka for en forsøksvis annerledes avslutning, men etter nærmere en time i den samme kverna er sjansene store for at du allerede har falt av.

Men som alltid fra Constellation: Nydelig innpakning!

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


M.I.A. - Arular

(XL)

En sensasjonell debut fra M.I.A setter nye standarder.

Flere:

Stars - Set Yourself On Fire
Sukpatch - 23