We Get Along Like A House On Fire

Like Rats From a Sinking Ship

CD (2011) - The Perfect Hoax / Indie Distribution

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Kjetterne fra nord

Heseblesende galskap, aggressivitet, stakkato temposkifter og nihilisme. Vel, det er i hvert fall et forsøk på å sette LRFASS i bås.

Av Robin Sande

Del på Facebook01.04.2011

Heseblesende galskap, aggressivitet, stakkato temposkifter og nihilisme. Vel, det er i hvert fall et forsøk på å sette Like Rats From A Sinking Ship (LRFASS) i bås. Nordlandsbandet går nådeløst ut av startblokkene på debutalbumet We Get Along Lika A House On Fire. Åpningslåten From Russia With Crabs er som å bli truffet i hodet av, ja nettopp, en slegge. Et lite pust i bakken er det knapt tid til før Undr33553d 4 5ucc355. Som tordenregn kommer sylskarpe gitarer, elektro- elementer og kledelige temposkifter. Alt frontet av en klaustrofobisk, grell vokal.

Om det er lite peiskos å finne i lydbildet, er heller ikke låtene og låttekstene for amorøse noveller å regne. Som sine forgjengere fra midten av 90-tallet, emo- og noisecore bandene At The Drive-In og The Locust, velger LRFASS det groteske, nihilistiske og dystopiske. "Have We Forgotten What The Beatles Once Sang? Two`s A Company, Three`s A Gang Bang". Eller hva med denne defaistiske konstateringen av vår håpløse tilstand fra låten Peace, Love & Bankruptcy; "Anti-depressants, Sex And Violence. Jesus, Money, And Mediocrity". Vel, det skulle egentlig kunne oppsummere en nihilists syn på samtidens fallitt og menneskets absurde eksistens.

Men nok om vår uutholdelige tilværelse. LRFASS har fått Alex Newport til å produsere skiven. Han har tidligere jobbet med de nevnte At The Drive-In og The Locust, og ikke minst The Mars Volta, og har satt sitt umiskjennelige preg på produksjonen. Arven fra 90-talls hardcore, med røtter i grunge, er en sentral del av lydbildet. Samtidig har det blitt lagt til suggerende elektroniske og industrielle elementer, som gjør Steve Albini og hans kompromissløse band, Big Black, til et naturlig referansepunkt.

LRFASS gir seg likevel ikke med det. Mellom det aggressive finner vi også lange, dronete låter, som One Bird In The Hand Is Worth Nothing, og andre partier som lener seg mer mot det melodiøse. Der hvor dette balanseres riktig, er det som å havne midt i orkanens øye hvor det er intenst stille, faktisk så foruroligende stille at man vet det kommer et kraftig utbrudd. Men akkurat her kommer vi også til mitt lille ankepunkt mot debutalbumet.

Like Rats From A Sinking Ship er best når de kombinerer og balanserer det melodiske, emosjonelle, og på denne måten fremprovoserer en kraftig aggresjon. Stedvis, som Lesson # 9, er imidlertid det melodiske og emosjonelle selve drivkraften. Bandet blir da stående noe ribbet tilbake, uten å spille på det registeret de ellers står inne for. Da kan det også bli konformt og kjedelig.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: