The Queen In Waiting

Aretha Franklin

2 x CD (2002) - Columbia / Legacy / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Aretha Franklin før gjennombruddet

Interessant Franklin-samling til tross for mange innvendinger.

Av Fredrik Eriksen

28.10.2002

60 år gamle Aretha Franklin har gjennomført sin siste konsertturne i år, 2002. Som datter av en prest i Memphis, Tennessee ble hun tidlig med i kor og sang gospel. Hun debuterte som solist tolv år gammel, og startet tidlig med å utgi plater, da kun religiøst orientert musikk. Et annet repertoar fikk hun først da John Hammond Jr. fikk henne til Columbia Records i 1960. Hammond hadde på dette tidspunktet ansvaret for artister som Benny Goodman, Count Basie og Billie Holiday. I 1966 gikk Franklin over til Atlantic Records, og det var her hun fikk sitt store gjennombrudd med albumet I Never Loved A Man (The Way I Loved You) fra 1967. Med låter som Baby I Love You, (You Make Me Feel Like) A Natural Woman og Chain Of Fools, som fulgte Atlantic debuten, etablerte hun seg som the "Queen Of Soul". Utover på 70-tallet laget hun listetopper som Angel, Until You Come Back To Me (That's What I'm Gonna Do) og I'm In Love. Ved overgangen til Arista i 1980 laget hun solide album med Aretha (1980) og Love All The Hurt Away (1981). Senere samarbeidet hun med artister som Annie Lennox, George Michael, Elton John og James Brown.

Aretha Franklin - The Queen In Waiting (The Columbia Years) er som man forstår hentet fra hennes periode på Columbia. De seks årene der blir ansett som en periode preget av svakt låtmateriale. Holder en seg til hitlistene stemmer det, fordi hun oppnådde 37. plass som beste plassering mens hun var på selskapet, mens allerede første året hos Atlantic hadde hun fem blant de ti beste. Repertoaret hun hadde på Columbia var for lite fokusert og det ble et sammensurium av blues, jazz, slapp soul og standardlåter. En av grunnene til å gi ut denne samleren er å vise et at inntrykket ikke nødvendigvis stemmer.

John Hammond Jr. ville at Aretha Franklin skulle beholde sitt gospel-uttrykk samtidig som repertoaret skulle være mer jazz-orientert. På den måten ville man henvende seg til to nisjer blant det musikkinteresserte publikum. På sikt håpet man at hun ville nå like langt som Ella Fitzgerald, Sarah Vaughan og Dinah Washington.

Dette dobbeltalbumet består av 40 låter hvorav seks tidligere ikke har blitt utgitt. Låtvalget er representativt for hva Franklin laget av musikk i denne perioden. Hun beveger seg over flere genre og både swing-jazz, gospel, r&b og soul er representert. Underlig nok er ikke låtene satt sammen i kronologisk rekkefølge, og derfor er det ikke lett å få øye på utviklingen i uttrykket hennes. Det gjør lyttingen litt lite fokusert. Samtidig er innertekstene, den lekre innpakningen til tross, ikke så informative som man kunne håpet. Riktignok er produksjonsfakta med, det skulle bare mangle, men det blir mest tamme betraktninger fra Franklin selv og noen av de hun har samarbeidet med opp gjennom årene. Greit at man ikke vil støte noen, men et noe mer helhjertet forsøk på sette Aretha Franklin inn musikkhistorien synes i hvert fall undertegnede hun hadde fortjent.

Så kan man innvende at musikken skal tale for seg selv, og det gjør den utvilsomt her. Og det må konstateres at et bytte til Atlantic absolutt var på sin plass. Låtene fra 64-66 er påfallende dvaske og intetsigende. Ingenting kan ta fra Aretha Franklins stemmeprakt, men uttrykket er ufarliggjort og uinspirert. Kompet er maskinmessig utført og mangler oppfinnsomhet og energi. Dessuten er låtene i svakeste laget, det er for langt mellom drammene. Det blir forutsigbar plankekjøring med strykerarrangementer. Det kan ha noe med å gjøre at Franklin fikk nye produsenter etter Hammond, men det er i alle fall påfallende at låtene fra tidlig 60-tall er skarpere i kantene og har et trøkk som er like rocka som Stones var på den tida. Dessuten synger Franklin med større intensitet, men samtidig påfallende uanstrengt. Hør på en låt som Nobody Knows The Way I Feel This Morning der 22 år gamle Aretha høres ut som Janis Joplin fem år etter.

Aretha Franklin - The Queen in Waiting (The Columbia Years) har en fantastisk vokalist som samlende uttrykk og Franklin beviser at hun behersker alt fra soul, gospel, r&b, jazz-svisker og pop. Dermed blir denne skiva et glimrende dokument på hvordan en kommende stjerne arbeider fram et eget uttrykk som nådde sitt høydepunkt etter overgangen til Atlantic.

Groovissimo

El Guincho - Alegranza!

Alegranza har overlevd et år med hype, og er utvilsomt en av årets beste plater.

Flere: