cover

O.M.G.!

Rusko

CD (2010) - Downtown / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Dubstep

Spor:
Woo Boost
Hold On
Dial My Number
Kumon Kumon
Scarewear
Raver's Spesh
Feel's So Real
Got The Groove
Oy
My Mouth
District Line
Oy
My Mouth
District Line

Referanser:
Caspa
Benga
Skream

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Åh, kom igjen da!

En sjanger som trenger litt kvalitative motpoler etter å ha funnet veien til godterireklamen på norske TV skjermer.

Med en grad i musikalsk utøving fra Universitetet i Leeds og en solid merittliste av remikser og vinylutgivelser, kommer dubstep artisten Rusko med sitt første album og rister litt i verdens subwoofere. Og dette er en sjanger som trenger litt kvalitative motpoler etter å ha funnet veien til godterireklamen på norske TV skjermer.

Woo Boost!, den første singelen fra albumet, legger ut fasiten for hvordan dubstep av den lysere sorten skal høres ut i 2010 og er komplett med vekslende basslinjer av det røffe slaget og kategorisk dubstep shuffle rytme.

Formkurven stiger i en engleaktig opptreden av Amber Coffman fra Brooklyn baserte Dirty Projectors på Hold On, med tekst og melodi fra jazzinspirerte Sia Furler. Denne blir avløst av en sløy og spretten affære hvor Rod Azlan river avgårde med vaskeekte pidgin bobling over hvor slemme politiet kan være. Her kommer Ruskos talent klart frem i breakdown, som ikke er det typiske basslinjevræl man får servert men heller en lur liten trompet som blåser til akkurat der det trengs.

Skepsisen begynner så smått når Rusko prøver å dra meg i land med autotune-sjekketrikset Dial My Number, og når Kumon Kumon entrer tracklisten tar jeg meg i å tenke "Åh kom igjen da?!". Dette fremstår som en av tidlig nittitallets B-side rave-anthems, og har lite på en skive komponert i 2010 å gjøre. Men selv om den er malplassert og datert så viser den at selv om det til tider kan høres ut som Ruskos lydpalett av og til høres ut som en nedpruta loop og sample-CD fra Camden Market så trenger man ikke miste håpet.

Fordi håpet kommer straks tilbake på en sjuk affære med tittelen Scareware som åpner med en lett filtrert og overdubbet vokal av up and coming Hugh Pescod også kjent som sin seneste inkarnasjon Redlight. Dette blir etterhvert en gjennomført tøffingsang med en skikkelig sløy og slingrende fremføring som heller gir ett visuelt bilde av to zombie-hyener, enn en småblek engelskmann. Jeg kommer i allefall til å nynne "my skull ain't scared" i motgangstider heretter.

Videere kan det nesten virke som My Number remixa til å høres ut som en tullesamtale med en voksen og ett spedbarn med fetere backing en originalen. Rusko har en tendens til å gå utradisjonelle veier med vokoder og autotune anvendelsen men det høres i utgangspunktet aldri feil ut det han gjør innenfor sine rammer.

Det merkes litt når houseartisten Ben Westbeech får sitte på og gutta freser avgårde med Feels So Real inn i houselandskapet. Dette minner mer om Armand van Heldens ukjente lillebror, og har en fullstendig merkelig avslutning - men selv når vokal og Rusko møtes så er det en fryd for ørene.

"You're on my mind baby" er en remix av Ravers Special for å få den til å høres ut som kjærlighetsvisa My Number igjen. Orginal rytmeføring og en sjukt behagelig arpeggio med en farlig tynn vokalbehandling, som i neste spor, Got Da Groove, tipper over kanten og blir en reklame for Gucci spilt inn av smurfene. Den amerikanske rapperen Radric Davis er i allefall ingen Geir Børresen.

Men dette er straks glemt når vi hopper rundt med Oy, hvor duoen Crookers får lagt sin glitchaktige hånd på produksjoen og det hele blir en nydelig symbiotisk overgang til full tigivelse når Miami Vice Theme inspirerte My Mouth bringer tilbake den syltynne vocoderen og Ruskos fenomenale musikalske lekenhet.

Rusko pålegg smaker helt himmelsk men det er dessverre smurt for tynt enkelte steder på skiva. Skiva kunne muligens vært komprimert fra fjorten til en ti-tolv låter, for selv om det er en del helt sjuke fremførelser sitter savnet etter det ultimate drivet litt uforløst i mellomgulvet etter Rusko bare skrur ned volumet på siste låta District Line.

Dette er en uansett en showcase uten sidestykke og at ryktene svirrer om samarbeid med ganske etablerte men litt falmede stjerner som Britney Spears virker ikke så usanne etter man oppnår et forhold til denne utgivelsen. Man kan bare håpe at Rusko treffer de rette folkene og kan erstatte hullet Deniz Pop etterlot i 1998, og gjøre for andre popartister det han gjorde for Little Boots i 2009 med remixen av Remedy.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo