cover

Looking On

Tone Lise Moberg

CD (2006) - NOR-CD / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Vokaljazz / Voksenpop / Improvisasjon

Spor:
Chan's Song
Bye Bye Blackbird
The Glide
Looking On
Summernigth/So I Go
Old Time
Sunwater
Tea For Two
Come With Me

Referanser:
Silje Nergaard
Solveig Slettahjell
Bjørn Eidsvåg
Bo Kaspers Orkester

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Tidvis vellykket, helhetsmessig mislykket

Jungelen av labre jazzplater vokser seg stadig tettere.

Er man musiker i dag, er det slett ikke uvanlig at man plutselig blir å høre på en CD-utgivelse. Det å gi ut plate har etter hvert blitt så typisk at jungelen har blitt tett og sollyset dermed vanskelig å få øye på. Enkelte løper i studio ved første anledning og ser på det som det mest selvfølgelige i verden, mens andre igjen er litt mer tilbakeholdne og venter til tiden blir moden. Tone Lise Moberg tilhører sisnevnte gruppe, hun har vært aktiv i forskjellige musikkmiljøer i en rekke år og Looking On er hennes første bidrag til platehylla.

Mobergs stemme er myk og fortellende, avbalansert og ren. Dette er ganske typiske trekk hos jazzvokalister og er med på å gjøre dem til instrumenter som kan passe inn i et band. Moberg utgjør slik sett en fin rolle sammen med sine medmusikere. Utgangspunktet er hovedsakelig standardlåter de selv har arrangert, og uttrykket de har kommet frem til befinner seg i grenselandet fra jazz mot pop.

Det er ikke til å legge skjul på at bandmedlemmene er ganske viktige for at Looking On blir en lytteverdig opplevelse. Stein Inge Brækhus er trommis, Torbjørn Hillersøy bassist, Eivind Austad spiller tangenter og Snorre Farstad trompet. De utgjør en forholdsvis tight gjeng som gjør jobben sin rimelig bra. Drivet er der, dynamikken likeså, og det høres i hele tatt ut som at de passer hverandre ganske godt. Brækhus og Hillersøy tilfredstiller, selv om jeg personlig er litt skeptisk til fretlessbass i slike band, samtidig som at trommelyden enkelte ganger kan ha litt underlig og ødeleggende lydkvalitet. Farstads trompetsoloer er friske innpust, mens Austad fremstår som redningen selv. Det slår meg gang på gang når jeg hører gjennom plata at han faktisk er nokså viktig for at dette ikke ramler sammen. Solopartiene er godt oppbygde og melodiøst flotte, kompingen nøktern.

Denne plata er mitt første møte med Tone Lise Moberg. Førsteinntrykket jeg fikk var i grunnen ikke så bra, det var preget av at bandet var langt mer interessant å høre på enn henne. Jeg syntes hun manglet nerve og og autoritet, og det virket ganske dristig å gi ut disse låtene med kun sitt eget navn på coveret; en artisttittel som Tone Lise Moberg Band ville nok gitt et langt mer korrekt inntrykk av hva dette dreier seg om. Om det imidlertid er fartsblindhet eller overbevisning kan jeg ikke svare sikkert på, men etter hvert som gjennomlyttingene blir flere, svekkes disse tilsynelatende negative sidene. Stol altså ikke alltid på førsteinntrykket.

Likevel er det flere ting her som gjør meg litt skeptisk. For platas eget beste kunne den hatt godt av en slags hit, en låt som lett kan spilles på radio, uttrykket som serveres legger jo opp til at publikummet godt kan være nokså bredt. Dessverre er de mest aktuelle låtene litt for lange til å passe inn i radioens smale tidsskjema og hitlåtens magiske grense på rundt tre minutter. I utformingen av musikk er det viktig å gjøre akkurat slik man vil og føler for, men ved enkle grep som å ta bort en solo eller to, ville eksempelvis Chan's Song vært langt mer tilgjengelig.

For det andre er lydkvaliteten såpass skrantende at den bør nevnes. For eksempel er bassen i introen på Summernight/So I Go så ullen at den overskygger resten av bandet, jeg lurte faktisk på om det var min egen tonekontroll det var noe galt med. Videre utover dukker det opp flere eksempler på en heller merkelig balanse mellom instrumentene, dessuten rett og slett dårlig lyd. Det er synd at slike ting skal trekke ned.

Mitt tredje ankepunkt henger sammen med det første og er ganske enkelt: Avslutt aldri en slik plate med en ballade. Her varieres det fint mellom karakterene, men strukturen preges nesten av en slags fade out. Når det legges opp til at bandet til tider er ganske sprelsk, bør ikke kontrasten ned til det lavmælte være for stor. Det blir den ved å la Come With Me avslutte selskapet.

Og til slutt må jeg bare få si at såkalte elektroniske krydder begynner å bli ufattelig oppbrukt. De er ikke fremtredende, de stjeler ikke for mye oppmerksomhet, men de er der. Og det høres ikke alltid like pent ut, i hvert fall ikke når man er bevisst på hva man gjør. Er ikke disse krydrene helt og fullt en del av musikken, oppfattes det egentlig som et forbedringsforsøk. Tenker nå spesielt på den ganske kule låta The Glide, som i tillegg til et gjennomgående rytmekrydder blir litt ødelagt av klangene på Mobergs stemme mot slutten. Det samme gjelder forsåvidt på Old Time også.

Det er en fin plate Moberg debuterer med. Men den er ikke spennende. Som tidligere nevnt savner jeg både nerve og autoritet, både hos henne og hos kvintetten i seg selv. Det ser dessverre ut til at jungelen kan bli litt for tettvokst for Looking On.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo