cover

Prometheus - The Discipline of Fire and Demise

Emperor

CD (2001) - Candlelight / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Black metal

Spor:
The Eruption
Depraved
Empty
The Prophet
The Tongue of Fire
In the Wordless Chamber
Grey
He Who Sought the Fire
Thorns on my Grave

Referanser:
Enslaved
Dimmu Borgir
Morbid Angel
Mayhem

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Emperors return

Med Prometheus utfordrer nok en gang Emperor alt og alle - med hell.

Du bør være jævlig tålmodig for virkelig å få maksimalt ut av denne skiva. Emperor har alltid utfordret sine omgivelser, og det gjør de også denne gangen med sitt svanesang-album Prometheus - The Discipline of Fire and Demise.

Prometheus - The Discipline of Fire and Demise har blitt et komplekst album. Det skal lang tid og mange gjennomlyttinger til for å plukke låtene fra hverandre og se helheten. Som med de fleste album som er solide godt over gjennomsnittet, åpenbarer skiva seg låt for låt. Det er også slik at når man virkelig har hørt seg "lei" på favorittlåta, så dukker det opp en ny favoritt.

Formen til Emperor har utviklet seg relativt mye siden Wrath of the Tyrant-demoen som kom ut for cirka 10 år siden. Bandet har beveget seg fra det primitive, både komposisjons- og lydmessig, til det sofistikerte. A-synthene er for lengst borte, og den orkestrale komponenten i Emperors musikk har blitt mer detaljert. Gitarene har også blitt mer detaljerte, og Prometheus - The Discipline of Fire and Demise fremstår som kanskje den mest gitarorienterte skiva i gruppas diskografi. Harmonilagene ligger tykt på de fleste låtene.

Ellers er Emperor fremdeles heavy. Men det hele låter mer kalkulert og finesse enn før. Det er ikke så rebelsk lenger. Det har sikkert sammenheng med at skiva fra starten ble laget som en ren studioskive. Dette materialet er ikke tenkt fremført live. Emperor har med andre ord vokst seg ut av ungdomsopprøret de også, og jeg savner litt mer opprør her. Noe av materialet blir også litt baktungt sammenlignet med tidligere utgivelser. Skiva er generelt litt tyngre enn før, og spesielt trommene er mer death metal enn black metal denne gangen.

Nå er det nok slik med meg at Anthems to the Welkin at Dusk alltid vil fremstå som Emperors krone på verket, men denne skiva er bedre enn 99,5% av all metallen som blir utgitt i dag. Dette er jevnt over meget profesjonelt. Skivas aller beste kutt blir The Tongue of Fire, men In the Wordless Chamber, The Eruption, Depraved og Empty er også meget sterke saker.

Hvis du har nok ro i sjela til å spinne denne skiva en 8-10 ganger før det virkelig begynner å åpne seg, så er det bare å slenge penga på disken. Ta med mye spenn og kjøp like godt alle skivene Emperor har gitt ut når du først er i gang, hvis du ikke allerede har dem. Dette er sjeleføde som ser ned på alt som er konformt og kommersielt. Hail Emperor!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.