cover

The Golden Age

Bobby Conn

CD (2001) - Thrill Jockey / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop / Rock

Stiler:
Post-rock / Easy Listening / Eksperimentell rock / Indiepop

Spor:
A Taste of Luxury
Angels
You've Come a Long Way
The Best Years of Our Lives
Winners
The Golden Age
No Revolution
Pumper
Whores

Referanser:
Jim O'Rourke
Tortoise
Gastr Del Sol

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Rock sucks!

Merkelig kulthelt tilbake etter lang tid i studio, og det med et herlig sammensurium av en plate.

Etter et bortimot tre år langt vakuum er en merkelige kulthelt tilbake! Bobby Conn forbindes vel først og fremst med sin pastisj over Jackson 5 , ledsaget av den vanvittig morsomme og etterhvert ganske så klassiske videoen der han danser rundt i 1970-talls treningsdress foran et utvalg av Chicago-kjendiser og wannabees i sitt oppgjør med det moralistiske USA.

Et oppgjør som forsetter også denne gangen i form av låten Whores hvor den karismatiske sangeren blant annet synger "I am so proud of being a whore...give me some more!". Ikledd en "Rock Sucks" t-skjorte, haugevis av make-up og med et vanvittig intenst blikk presenterer han ni lykkelige(!) låter om et samfunn hvor ungdommen er foreviget, og kulturell nostalgi tas ut til dets mest ekstreme form. Det er et samfunn hvor alle vinner uansett hvor mye de taper.

Det musikalske samspillet mellom Conn og hans nærmeste medmusiker og komponist Monica BouBou har fått mer dybde i løpet av denne tiden. Infløkte, detaljrike arrangementer preger en ellers nokså direkte og umiddelbar plate. Hornrekker, svøpende strengeinstrumenter, keyboard fyller ut lydbildet. Da er det kanskje også en naturlig konsekvens å gi mer plass til vokalharmonier?

Lydmessig omhandler det vår tidsepokes slagerparader, kokt ned til førti minutter. Kredible referansepunkter som Van Dyke Parks, Beach Boys, Burt Bacharach danner stammen for et sammensurium av alt fra Sweet til Prince. Musikken er sjeldent variert og ekstravagant, og mange av Chicago-scenens fineste musikere bidrar til det. Post-rock/jazzbassist Josh Abrams, Blåvenn og trombonist Jeb Bishop, avantartcore- jazzist Fred Lonberg-Holm fra Flying Luttenbachers spiller cello, og bak trommene sitter vekselvis alternativ country-rockerne Wilcos nye mann Glenn Kotsche, Us Maples Pat Samson og Conns mangeårige livetrommis Colby Stark.

Den elegante og stilsikre produksjonen kan man blant annet dele ut laurbær for til Jim O'Rourke og Tortoise-leder John McEntire. Produsenter som musikere får lov til å slippe til med sin personlige spillestil og musikalske preferenserammer. Samtidig er det aldri vanskelig å kjenne igjen Bobby Conns signatur tross vekslinger mellom disco, bossa nova, glamrock, jazz og uendelig mye annet. Om dette er løsning på rockens klassiske problem; dens mørke natur som plateselskapene vil ha det til, vet jeg ikke. At det er morsomt spanderte minutter så lenge CDen varer hersker det dog ingen tvil om.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Robert Plant & Alison Krauss - Raising Sand

(Rounder)

Hvem skulle trodd at dette umake paret skulle stå for en av årets utgivelser? Ikke jeg i hvert fall.

Flere:

The New Pornographers - Twin Cinema
Information - Biomekano