Slanted and Enchanted

Pavement

CD (1992) - Matador

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Soniske edelstener

Lo-fi garasje-rock som utvidet mainstream og satte uhørt musikalsk standard.

Av Øyvind Jæger

Del på Facebook31.03.2004

Pavements debutalbum Slanted and Enchanted har stream-of-conciusness-tekster og spontan-arrangering og - jepp - gitarlyd så det klør på ryggen. Det er bare å gi seg hen. Dette er klassikeren; som det er skrevet: "The warped instrumentation, off-kilter vocals and woozy basement production of Pavement's first full album would become the Magna Carta for college rock's lo-fi set." (Rolling Stone, 200 Essential Recordings).

Intrumenteringen er såvisst noe skrudd, det legger man merke til allerede i det første sporet, legendariske Summer Babe (Winter Version), der gitarene fra åpningstonen og vedvarende gjennom hele låten er privilegert og ligger helt i overkant. Herlig. Også på neste spor, den like legendariske Trigger Cut – kanskje to av de beste låtene Pavement noen gang spilte inn - er det gitarriffene som driver låten fremover, litt haltende, småsurt, rett og slett, men likevel helt suverent. Det er på dette sporet Malkmus synger "Lies and betrayals, fruit-covered nails, e-lec-tri-cit-y" – aldeles meningsløst, men tilforlatelig på merkelig vis. Referenget er simpelthen "sha-la-la-la" - så det er ikke til å undres hvorfra man har det at Pavement lager sha-la-la-melodier.

Om mulig enda mer forrykt blir det på No Life Signed Here, som åpner med regelrett skrik og skrål, men etter hvert med en slags underliggende sing-along-melodi uten at det blir anmasende. Det er mesterlig. In the Mouth a Desert åpner derimot med helt rolige gitargrep, før det går ned et lydteppe av lo-fi gitarstøy som bakgrunn for Malkmus' lakoniske og nesten toneløse vokal. Conduit For Sale veksler mellom lettere hysterisk messing "I'm trying, I'm trying, I'm trying" og snakkesang det ikke er mulig å dechiffrere. Begge deler bygger seg oppover og låten kulminerer i et avsindig klimaks. Deretter kommer Zurich Is Stained, en rolig og mer pop-aktig låt (i forhold til det foregående), men med en lett, lekende og søkende atonal gitar i bakgrunnen. Så Chesley's Little Wrists, en kort lydprøve på dissonerende lo-fi og utilgjengelig mening. Loretta's Scars åpner pent og rolig før lydteppet går ned igjen, hvoretter det veksler mellom standhaftige gitarriff og en løsrevet distansert vokal: "How can I make my body shed around your metal scars, Loretta's scars, Loretta's scars..." Here tar det hele ned minst to hakk; det er en pen ballade hvor Malkmus synger rolig og fint en karakteristisk åpen tekst som det står enhver fritt til å fylle med mening; "Everything's ending here". Two States ruller av gårde som en slags allsang, med spastisk gitar innimellom det meningsløse refrenget: "Forty million daggers!". Perfum-V halser av gårde med lydteppet flagrende etter. Fame Throwa er en underlig låt hvor vokalen veksler mellom sinnsykt sha-la-la-la-mas, snakkesang og manisk hyling, mens musikken veksler mellom enerverende, barnlig tromming og insisterende lo-fi-gitar både som lydteppe og solo. Jackals False Grail the Lonesome Era knytter an til Fame Throwa med den samme barnlige trommingen, men bare i fire sekunder i det låten begynner. Deretter tar gitarene over etter hvert akkompagnert av enkle atonale lydeksperimenter. Teksten er ikke tilgjengelig. Skiva avsluttes med Our Singer, helt enkel med et vuggende komp, litt prøvende gitar – faktisk antydende, til avveksling - og en deklamerende snakkesang som går utenpå musikken, men samtidig hører til midt i.

Det er intelligent, det er foruroligende, det er tankevekkende, det er bent frem herlig. Det finnes ikke maken. Men Slanted må jo høres! Plateanmeldelser og omtale alle vegne – det er aldeles utmerket, men det er ikke uttømmende. Slanted som musikalsk produkt, som kunstutrykk – intet mindre – kan ikke gjengis fyllestgjørende på andre enn sine egne premisser, og de finnes i nærmeste musikkanlegg. Ord blir fattige, ikke sant. Man kan forklare og beskrive til øyet blir stort og vått, det hjelper ikke – noe uforklarlig, noe ordløst, står igjen.

Slanted and Enchanted har massevis av lyd, fornemmelser, humor, ubehag, stemninger. Den har også professoral meningsfylde og ubegripelige tekster, men de er åpne – de kan tilskrives mening. Hvis man vil – eller har behov for det. Hvis ikke er det bare å åpne opp selv – lytte, digge, gi seg hen: "And I'm the only one who laughs/at your jokes when they are so bad/and your jokes are always bad..."

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: