cover

Violent Femmes [Deluxe Edition]

Violent Femmes

2 x CD (1983) - Slash / Rhino / Warner Bros.

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop / Indierock / Akustisk

Spor:
Blister In the Sun
Kiss Off
Please Don't Go
Add It Up
Confessions
Prove My Love
Promise
To the Kill
Gone Daddy Gone
Good Feeling
Girl Trouble
Breakin' Up
Waiting for the Bus
Blister In the Sun
Kiss Off
Please Don't Go
Add It Up
Confessions
Prove My Love
Ugly
Gimme the Car


Special
Country Death Song
To the Kill
Never Tell
Break Song
Her Television
How Do We Say Goodbye
Theme and Variations
Prove My Love
Gone Daddy Gone
Promise
In Style
Add It Up
Michael Feldman's Interview
Kiss Off

Vis flere data

Se også:
Freak Magnet - Violent Femmes (2000)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Why can't I get just one...

Violent Femmes klassiske debutalbum fyller 20 år. Det markeres med en gedigen utgivelse.

Alle har et forhold til Violent Femmes' debutalbum. Eller de burde hatt det. Det kan ikke være så mange skiver fra de siste tyve årene som vekker så mange ungdomsminner blant oss som er vokst opp en gang på 80-tallet, flaue eller sødmefylte bilder av evig vår, dristige fester og glemt kjærlighet våkner til live igjen når man setter på dette albumet. Tyve år går fortere enn man aner, men sannelig kan man fortsatt bli litt rød i toppen av å høre Add It Up den dag i dag. Det er som om kvisene popper ut igjen når vokalist Gordon Gano synger Kiss Off. Det er som om tiden har stått stille når xylofonen til Brian Ritchie går solo på Gone Daddy Gone. Føttene blir plutselig dansbare igjen når Prove My Love ruller ut av høytalerne. Man vet det er et klassisk album allerede på anslaget av Blister In the Sun.

For mitt vedkommende ble Femmes oppdaget på en noe obskur samler fra det glitrende LA-selskapet Slash, der kutt fra Los Lobos, Green On Red og The Blasters fungerte som et direkte og evig sprang inn i amerikansk undergrunns-rock. Ved siden av Green On Reds Five Easy Pieces var det Femmes' Gimme the Car som gjorde størst inntrykk. Kanskje det var den direkte teksten som gjorde utslaget: "Come on dad, gimme the car tonight, I got this girl, I wanna...". Ja, vi visste hva han ønsket, og digget det. Amerikanske jenter var dessuten en raritet, i hvert fall i virkeligheten, og da ryktet gikk om at to stykker av sorten lå på en hytte i fjellheimen, var ikke turen lang. Den ene av de to fortalte en såkalt skremmende selvopplevd historie om en fest i hjemlandet, der hun plutselig hadde blitt etterlatt alene med en gutt. Livredd ble hun ikke før han satte på den skumleste låten hun noensinne hadde hørt. Interessert spurte jeg hvilken låt dette kunne være, men den fortsatt forskremte jenta husket ikke navnet på dette fæle bandet. Jeg ba henne synge noen strofer, og hun grøsset mens hun lavmælt dro igang: "It went like this: Come on dad, gimme the car tonight...". Ubetenksomt nok lyste jeg opp, og i et anfall av ungdommelig beruselse hjalp jeg henne videre et par-tre vers. Det bør være unødvendig å fortelle at hytteturen ikke endte i særlig suksess - for noen parter. Et kultband var i hvert fall født der og da, og et album måtte anskaffes. Det var en plate med en jente som kikker inn en dør, i noe som ser ut som et gammelt lysthus. Det er ikke noen spesiell vennlig stemning over bildet, heller ladet med hemmeligheter, som om hun oppdager noe hun aldri burde sett. Kanskje det er Gordon Ganos verden hun får et innblikk i. Den er preget av religion og sex, begge med et tungt slør av synd og skam over seg. Slik virker selvfølgelig skremmende på fagre, unge piker i alle aldre.

De ti låtene gjorde uansett et uutslettelig inntrykk, og de holder koken den dag i dag. Catchy og morsom som debutplaten er, leken, lett og spretten, men også med sine alvorlige øyeblikk, særlig på den vakre folk-balladen Good Feeling. Platen hadde en blanding av punkens fengende evner krysset med amerikansk folkrock som ikke mange har tangert på de 20 årene som har passert etter utgivelsen. Det er dette runde tallet som er årsaken til at Slash/Rhino nå har børstet støv av klassikeren.

Violent Femmes begikk bare én "tabbe" med debutalbumet, og det var at de aldri kom til å overgå bedriften senere. Selv om de prøvde å kopiere den (håpløst) eller forsøkte noe annet (mislykket). Slik kan et lykketreff vise seg å bli et tungt lodd å bære for et ungt band. Selv om både Hallowed Ground (1985), The Blind Leading the Naked (1986) og 3 (1989) var bra utgivelser, og Why Do Birds Sing? (1991) deres nest beste fremstøt noensinne, fant bandet aldri igjen til den umiddelbare spillegleden som preger debuten. Etter dette var det også jevnt slutt med godsakene. Uansett, selv uten singelen Gimme the Car består Violent Femmes av ti rene hits. Det bevises også gjennom de to gode samlerene Debacle: The First Decade (1991) og Add It Up 1981-1993 (1993), der låtene fra de første årene naturlig nok er i klart flertall. Det betyr at Violent Femmes Deluxe Edition på mange måter er litt unødvendig for den som allerede har sin andel av bandet fra før, mange uutgitte spor til tross - det finnes grenser for hvor ofte man kan høre Add It Up og Kiss Off om igjen, uansett hvilke versjoner det er snakk om, så ingen av sporene utenom hovedplaten bidrar egentlig til å dra denne utgivelsen særlig opp.

Jubileumsutgivelsen er likevel fullastet med godbiter for Femmes-fansen, hele 26 for å være korrekt, samt et fyldig og informativt innleggshefte. På disc 1 får man i tillegg til hele albumet elleve låter under tittelen Demos & More. Lydmessig er ikke kvaliteten den helt store, og jeg aldri helt forstått poenget med å utgi slike demoer - det blir som å selge kladden til et kunstverk. Artig for å samlere, og for å se utviklingen til et band, men egentlig ganske meningsløst for alle andre. Tre av sporene, Girl Trouble, Breakin' Up og Waitin' for the Bus er også hentet fra den nevnte samleren Add It Up 1981-1993. Men heldigvis har de tatt med vår kjære Gimme the Car og b-siden Ugly fra den brillefine singelen av 1983. Den var også inkludert på CD-versjonen, som vel de fleste sitter med i dag.

Disc 2 består av ulike liveopptak. De som har sett Femmes i levende live vet hvor ekstatisk det kan være, Kalvøya og Alaska tidlig på 90-tallet var et par højdare i Oslo, med stand-up trommis Victor DeLorenzo som naturlig drivkraft. Disse opptakene er eldre, mellom 1981-83, da trioen var litt mer skranglete, men også minst like sjarmerende. Det er påtakelig hvor lite bandet har endret på settet sitt, og man kan bare fantasere om hvor lei Gano & co er av å synge de samme låtene i dag. De fire første opptakene fra hjembyen Milwaukee i 1981 inkluderer to av tre høydepunkt fra oppfølgerplaten Hallowed Ground; Country Death Song og Never Tell, og da savnes kun utrolige Black Girls. Det høres ut som opptak fra en liten café der Gano kommuniserer nært med publikum. Fra The Jazz Gallery, Milwaukee i 1981 er det valgt ut fire tidligere uutgitte spor, men både Her Television og How Do We Say Goodbye er ikke stort mer enn hyggelige, og Break Song og Theme and Variations er mest for skisser å regne. Ellers er det opptak fra hjembyen, New York, og fra et radioshow. Fra dette er det tatt med et artig gammelt intervju av Michael Feldman, der Gano blir introdusert som "the man who writes songs that makes girls cry."

Damn right he did. Den amerikanske jenta som fikk angstanfall av Gimme the Car for lenge siden er dessuten sikkert trebarnsmor og sitter i kassa på Wal-Mart nå, uansett. Håper hun dumper borti denne skiva før eller senere.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Lemmus Lemmus - Lemmus Lemmus

(Naked Lemming)

Gjør deg klar for en unik opplevelse: Ti spor som kommer til å ta deg med til merkelige steder der få mennesker har vært på mange år!

Flere:

Radical Face - Ghost
Stereolab - Sound-Dust