cover

Wolf & Butterfly

Åge Sten Nilsen

CD (2006) - Mudi / Mudi

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Voksenrock / West coast / Poprock

Spor:
Don't Feed the Broken Hearted
What Elvis Couldn't Say
My True Colors
Bright Lights On
Television Star
Rebecca
Wolf & Butterfly
Suburban Sky
Will You Be There
Moons Ray

Referanser:
Corazon
Johns Quijote
Wig Wam
Grant Lee Buffalo
Journey
Gaute Ormåsen

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Smakfull popkonfekt

Kontrasten mellom omslaget og innleggsheftets alvorlige poseringer og oppstemte kvaliteter forblir et mysterium.

Stryk Åge, og vi har en navnebror til en av Norges mest begavede bokforside-illustratører og tegnere. Jeg vet ikke om han er noen slektning av Hardyguttene og maskeseriens visuelle formgiver, men han er identisk med frontfiguren i det norske Grand Prix-fenomenet Wig Wam. Gruppa er elsket av bestemødre og barnebarn i det ganske land, og vi tør vel utrope til den mest vellykkede artisten post-Grand Prix siden Jahn Teigen (øhh... eller var det Ketil Stokkan? Bobbysocks var jo også populære. Skitt au, glem hele greia).

Platas omslagsfoto og bildene i heftet forklarer oss i utførlige vendinger at dette ikke er Åge Sten Nilsen i Wig Wam-modus. Nei, de annonserer en kontemplativ, funderende og introspektiv Nilsen som ved sitt flygel vil meddele noen betraktninger om livet. Og sånt. Tekstene beretter om hjerte og smerte, å ville skape sin egen verden og forme livet på egne premisser (My True Colors), lett mediekritikk (Television Star), eksistensiell krise (Rebecca) og håp tross alt (Moons Ray m.fl.).

Noen av disse tekstene er ikke stor sanglyrikk, la det være sagt, men jeg avstår fra å sitere da det er unødvendig nedlatende. Beherskelsen av engelsk ligger også noe tilbake å ønske, slik at flere vendinger virker klossete og merkelige. Men tross alt, dette er popmusikk, og vi sitter ikke og lytter til pop som det var Salomos visdom vi fikk del i. Åssen står det til med melodiene, låtene, selve popmusikkens kjøtt og poteter?

Jo takk, det klinger godt. Musikken er velprodusert, myk i kantene med noen skarpere partier som skaper den rette alkemi i øregangen. Fin, god pop som kommer smygende på deg. Vokalen er klart integrert, men også holdt såpass for seg selv at Nilsen får demonstrert sitt betydelige register. Av en eller annen grunn minner han litt om Gaute Ormåsen, men uten Gautes litt uslepne vokalsjarm. Hør på spor 3 her og platas "manifest", My True Colors, en vokal prestasjon av høy klasse i en sterk melodi forsynt med fengende arrangement. Jada, popkonfekt god nok, men er det en Sfinx eller en Kong Haakon? Jeg vil mene midt imellom, Dronning Sonja eller After Eight med hvitt sjokoladetrekk.

Jeg vil råde alle som hater Wig Wam til å gi Wolf & Butterfly en lytt. Tekstene unntatt, det er jobbet hardt og seriøst med å lage en popperle her. Jeg tok meg i å bli revet med under lytting på flere spor. Det har ikke hendt meg med norsk pop siden fjorårets Gaute-plate.

Kontrasten mellom omslaget og innleggsheftets alvorlige poseringer og oppstemte kvaliteter forblir et mysterium. Wolf & Butterfly er ei gla'plate. Alle Wig Wam-hatere, tørk av dere fliret og skriv hundre ganger etter meg på tavla: Åge Sten Nilsen har kommet for å bli.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo