cover

Trust

Low

CD (2002) - Rough Trade / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Sakral / Sadcore / Slowcore

Spor:
That's How You Sing Amazing Grace
Canada
Candy Girl
Time is the Diamond
Tonight
The Lamb
In the Drugs
Last Snowstorm of the Year
John Prine
Little Argument With Myself
La La Song
Point of Disgust
Shots & Ladders

Referanser:
Rivulets
Jessica Bailiff

Vis flere data

Se også:
Christmas - Low (1999)
Things We Lost In the Fire - Low (2001)
The Great Destroyer - Low (2005)
The Great Destroyer - Low (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Du kan stole på disiplene fra Duluth

Low presenterer tretten måter å synge Amazing Grace på. Etterpå er vi nærmest frelst.

Årene går like fort som Low går sakte. Det er snart ti år siden de kom dalende som snøflak ned fra himmelen med I Could Live in Hope (1994). Dengang kunne man ikke vite at Minnesota-trioen fortsatt skulle bergta oss, men fem studioalbum og en rekke EPer senere er det akkurat det de gjør. Etter de to siste (Secret Name, 1999 og fjorårets Things We Lost in the Fire) har jeg tenkt at det snart er nok Low-skiver i samlingen, men hver gang kommer de opp med en utgivelse som gjør dem like uimotståelige.

Rett skal være rett; gudfedrene innen sakral pop har ikke alltid nådd nivået til Long Division (1995), The Curtain Hits the Cast (1996) eller herlige Christmas (1999). Secret Name og Things We Lost in the Fire var flotte plater i spenningen mellom bunnløs tomhet og stor pop, men de ble litt for raskt glemt for mitt vedkommende, til tross for mange klassiske øyeblikk. Det kan selvfølgelig skje med Trust også, for utviklingen er ikke så stor siden sist. Det er likefullt kvaliteter på denne som forsvarer innkjøp av såvel langtidstroende som nyfrelste.

Noe nytt er det også i år. Mest urovekkende er det vel at tekniker Tchad Blake (Crowded House, Sheryl Crow, Los Lobos) er hentet inn, morsommere da at Gerry Beckley (America) er er med i bakgrunnen som gjestevokalist på et par spor. Ingen av de to gjør merkbar furore uansett, det er fortsatt Mimi Parker, Alan Sparhawk og Zak Sally som styrer skipet. Parker faller stadig mer i bakgrunnen som vokalist, og fungerer nå nesten utelukkende som ektemannen Alan Sparhawks duettpartner (hun synger lead kun på Tonight og Point of Disgust). Low har dessuten vektlagt rytmebruken i større grad på enkelte spor (syv personer krediteres med "stomp" på The Lamb), og gitarene er tonet ned, av og til nesten helt bort. Trioen fortsetter å utvikle lydbildet sitt, og selv om de har de fleste kjennetegn i behold er utviklingen likevel stor hvis man sammenligner Trust med I Could Live in Hope. Gjennomgangstonen er blitt noe hardere og kaldere, men mykes opp med blåsere, orgel, trekkspill, banjo og bjeller.

Trust innholder derfor låter man kan både grave graver til, og låter som går rett til hjertet. Low har tidligere lykkes med å formidle julestemninger, og hvis man skal luke ut hitlåter herfra må man trekke frem Last Snowstorm of the Year, som har noe av den samme friske gløden som vi hørte på Christmas EPen. Den andre er naturlig nok akustiske La La Song. Her beveger de seg inn i pop-land, riktignok i søvngjengertempo. Low har fortsatt en helt spesiell evne til å kapsle sine nydelige melodier i sneglefart. I rekken av langsom og melodiøs skjønnhet finnes også åpningen (That's How You Sing) Amazing Grace, Time is the Diamond, In the Drugs og søte Little Arguement With Myself. Her møter vi vokaldelingen mellom Parker og Sparhawk, en stil de har utviklet til et av sine sterkeste og kjæreste kjennetegn. Disse låtene står for meg som platens største øyeblikk, det er her Low kommer nærmest gudene.

På siden av disse mer melodiøst vennlige kuttene serverer de fortsatt kompromissløs gravferds-minimalisme. På Candy Girl lar de simpelthen en monoton tromme knokke takten, mens den tunge stompen The Lamb har en mektig dommedagsstemning over seg. John Prine (oppkalt etter country-artisten) er en tung, tung bør ganske fjernt fra Prines viser, og en av Sparhawks svarte stunder. Litt for lang og stillestående er den, og et hørbart tegn på Lows mer "industrielle" sider.

Low har en tendens til å legge inn en unntakslåt eller to på sine skiver, og her er det gitarbaserte og støyende Canada som spiller rollen som Judas. Den Yo La Tengo-lignende rockeren faller noe utenfor de tolv andre disiplene. Det gjør forsåvidt den lange avslutningen Shots & Ladders også. Den lange dronelåten klarer ikke å etterlate oss gispende etter luft på samme måte som Do You Know How to Waltz/Dark (fra The Curtain Hits the Cast), men svinner mer opp til stjernene som et vemodig farvel for denne gang.

Hver gang Low kommer med en ny skive blir jeg frelst en ny periode, og mormonerne fra Duluth har igjen lykkes i å presentere en plate som av og til berører det guddommelige. Man kan bli religiøs av mindre.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Loch Ness Mouse - 11-22

(Perfect Pop)

The Loch Ness Mouse redefinerer seg i det norske musikklandskapet. Med bravur.

Flere:

TeeBee - The Legacy
Motif - Expansion