Winter Farewell

Norfolk & Western

CD (2002) - FILMguerrero

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Som i gode, gamle dager

N&Ws tredje utgivelse er som en sørgmodig og vakker reise tilbake i tid.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook30.12.2002

Det er merkelig at ingen av våre hjemlige distributører har huket fatt i labelen FILMguerrero. Portland, Or.-selskapet er jo i ferd med å bygge opp en aldeles glimrende katalog. Norfolk & Western er sammen med Tracker selskapets flaggskip, og det er band vel verd å stifte nærmere bekjentskap med. Norfolk & Western har faktisk holdt det gående en god stund allerede, Winter Farewell er deres tredje utgivelse - og det er en glimrende måte å tilbringe 40 minutter på i følge mine ører.

Hovedmann Adam Selzer (også fra Portland) dannet Norfolk & Western i 1998, samme år som "virkelighetens" N&W la ned sin tradisjonsrike jernbanedrift fra Norfolk og vestover. Lokfører Selzer gjorde alt selv på debuten A Collection Of (1998). To år senere kom Centralia, og i kjølevannet av denne stablet han sammen en mer fast trupp. Winter Farewell er en naturlig viderføring av bandets ekspansive utvikling, og nok et håndfast bevis på Adam Selzers evne til å komponere intime og tidløse viser. Innpakningen er like delikat og stilfull som innholdet, låttitlene avslører noe av den høytidelige og noble stilen de skjuler; They Spoke of History, Tomorrow's Portraits For the Coming Winter, The Evergreen. I tillegg til faste medlemmer som trommis Rachel Blumberg, bassist David Welch og generelt lydtroll Tony Moreno (kreditert med "soundscapes and undefined territories"), har Selzer denne gangen bistand fra et dusin musikanter, derav Richard Buckner og Trackers John Askew (som i tillegg er head honcho for FILMguerrero).

Målet er fortsatt ikke å overøse lytteren med lyd, her holdes alt på et minimum hele veien. Ambient folk med en eksperimentell snert kan være en måte å plassere dette her stilmessig. Winter Farewell er en plate hvor de små detaljene får lov til å spille en sentral rolle, og det er en plate hvor hver enkelt låt blir underordnet den helheten de står i. De 16 sporene flyter langsomt og stillferdig forbi oss, inntil man etter gjentatte lyttinger klarer å gripe fatt i og fange de mange små bitene. Etter en stund har man samlet nok til å se bildet de danner, og det er et portrett fra svunne dager. Det er kanskje fra borgerkrigen eller deromkring, fra da man hadde god tid og hvor vesten fortsatt var relativt uberørt. Man trengte ikke rope for å overdøve støyen fra allesteder og overalt. Det er ingen kjøpesentra her, ingen seks-felts motorveier som skjærer forbi, ingen skrikende reklameplakater med hule budskap. Det er en rolig eng, en banjo som klimprer over bekken etter vann, et munnspill som spiller med støvet i vinden, en steel gitar som som leker forsiktig med bladene. Det drypper dugg av et piano borte ved den gamle husmannsplassen. Så hører man stemmer fra skogbrynet. En forsiktig mannsstemme som hvisker lunt mellom trærne, en kvinne synger med av og til, og sammen løftes tonene oppover mot den bleke himmelen der solen ikke vil komme til syne på lang tid. Det er en trist stemning over det vakre bildet, noen vil kanskje finne det stillestående og kjedelig, mens andre vil la seg gripe av den udefinerbare undergangsstemningen som finnes i det.

Kanskje er det mulig å legge sammen bitene også til andre bilder. Koblingen mellom de spartansk arrangerte visene, en bred bruk av både gamle instrumenter og nye teknikker, med Moreno som bindeledd med sine instrumentale lydcollager som skurrer i bakgrunnen, skaper en sammenhengende vemodig stemning som gjør Winter Farewell velegnet til å danne egne bilder av. Har man et forhold til band i nærheten av Spokane, Low, Sackville eller Sparklehorse vil det uansett være vanskelig å la Norfolk & Western forbli en obskuritet etter dette vinterlige farvel.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: