cover

Soul Monster

Rod Piazza & Mighty Flyers Blues Quartet

CD (2009) - Delta Groove Productions / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Vestkystblues

Spor:
Soul Monster
Can't Stand to See You Go

Cheap Wine

Key to the Highway

Sunbird
That's What's Knockin' Me Out

Tell Me About It Sam

Queen Bee

Expression Session

Ko Ko Mo (I Love You So)
Talk to Me

You Better Watch Yourself
Hey, Mrs. Jones

Referanser:
George Harmonica Smith
Little Walter
Slim Harpo

Vis flere data

Se også:
Thrillville - Rod Piazza & Mighty Flyers Blues Quartet (2007)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Vestkyst-blues på automatgir

Mye går på rutine når Piazza leverer nye plater, men det kan være ganske digg å kjøre med automat også.

For denne anmeldelsen kunne jeg antageligvis brukt 2007s anmeldelse av Thrillville – også den gitt ut på Delta Groove Records – og bare byttet ut sangtitlene. Så tett følger Piazza & Co sin faste formel på Soul Monster. Men det ville vært uproft, og er det noe vi ikke er her på Groove, så er det uproffe. Derfor skriver jeg den samme anmeldelsen med nye ord. Moro.

Piazza er selvsagt en glitrende munnspiller, og han er fortsatt en relativ råtten sanger, selv om han løser det greit ved å ikke overdrive, samt synge gjennom munnspill-mikken på noen av låtene. I tilegg er tre av låtene instrumentaler. Honey Piazza er en knallbra boogie- og Chicago-pianist, gitarist Henry Carvajal er en tvers gjennom dyktig gitarist og Dave Kida har stor autoritet i trommestolen.

MEN. Så må man begynne å se dette bandet litt nærmere etter sømmene, tross alle de åpenbare kvalitetene det innehar. Som sagt er Piazza en svak vokalist. I tillegg er Carvajal mer dyktig og anvendelig enn noen stjernegitarist. Han kan på ingen måte måle seg med den ubrutte stjernerekka som Piazza hadde i bandet sitt gjennom 80- og 90-tallet.

Et annet ankepunkt er mangelen på en bassist. Det er ingen sjanse i helvete for at Honeys pedalbass kan gi det gynget som en bassist i kjøtt og blod kan, og hvert fall ikke når det var kjempen Bill Stuve som fylte bassplassen i bandet inntil nylig. I denne type hardtslående, svingende blues er kompet alfa og omega, og jeg må si jeg stusser veldig på at Piazza selv ikke på plate benytter seg av en bassist. Det er selvsagt økonomen Piazza som har tatt denne avgjørelsen, men la meg være den første til å si at det ikke er det samme draget i rytmen som tidligere.

Sist og ikke minst må jeg få lov til å utrykke en viss skepsis til låtvalgene til denne gjengen. Can't Stand To See You Go, Key To The Highway, Queen Bee og You Better Watch Yourself er jo ikke akkurat spennende valg av covere. Jeg fatter ikke hvorfor ikke en kjenner som Piazza ikke velger mindre opplagte covere. Nå er ikke disse coverne dårlige - de er snarere blant de beste på plata. Verre er gitarist Carvajals valg av coverlåt som han synger selv. Talk To Me låter bare utrolig kjipt. Det samme kan sant og si sies om Mr Jones og Ko Ko Mo også - i sannhet merkelige valg av covere.

Av orginallåtene synes jeg to av instrumentalene - Soul Monster og Expression Session - er traurige saker, og det er dumt all den tid disse pleier å være høydepunkter på Piazzas plater. Med disse relativt drøye innvendingene skulle en kanskje tro at det lå an til slakt, men det gjør egentlig ikke det. For det låter jo fryktelig tett og, tja, innøvd, og bandet er jo utrolig dyktige på sine respektive instrumenter. Sånn sett er mine innvendinger kanskje mer et hjertesukk over hvor bra det kunne vært, med en mer rampete gitarist, bass i bandet og frekkere låtvalg.

For når bandet treffer i satsen, som på Sunbird (aldri en Piazza-plate uten en cover av George Smith), ja da låter kjempefett. Det samme er tilfellet i You Better Watch Yourself, der Piazza viser at han definitivt er blant de bedre tolkerne av Chicago-bluesen til Little Walter. Likevel, jeg sliter med å finne gode grunner til å punge ut for denne plata hvis du har en del av Piazza fra før.

Han er for tiden inne i en periode hvor han sliter med å være noe mer enn en kopi av seg selv, en skjebne han til dels deler med andre dyktige folk som for eksempel Duke Robillard. Han er jo en veikriger og på et av USAs beste bluesselskap, så vi hører nok mye til Piazza fortsatt i årene fremover, men i min bok er han en artist som trenger en makeover før han igjen kan sies å være i bluesens ypperste divisjon.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Flere:

The Lionheart Brothers - Matters Of Love And Nature
Robyn - Body Talk Pt. 1