cover

Black The Sun

Alex Lloyd

CD (1999) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Indierock / Pop / Poprock

Spor:
Melting
Momo
Something Special
Desert
Snow
My Way Home
Black The Sun
Lucky Star
What A Year
Faraway
Aliens
Gender
Backseat Clause

Referanser:
Pulp
Suede

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Stødig debut fra down under

Ny mann med stemningsfull poprock fra Australia.

Alex Lloyds debut "Black The Sun" er en ganske så heldig start. Bortsett fra for eksempel The Avalanches, er det er ikke hver dag vi får nye impulser fra Australia. Og da er det ekstra hyggelig at impulsene bærer med seg noe godt.

Lloyd har allerede solgt til gull på hjemmebane, vunnet talentpris (ARIA, 1999), og har sine røtter i indierock. Indie-inntrykket forsterkes ytterligere med Ed Buler som medprodusent (Pulp, Suede), men dette gjenspeiles ikke særlig på selve utgivelsen. "Black The Sun" er i stor grad en varm, noe velpolert og melankolsk plate. Her skrangler det lite, og lo-fi er et ikke-begrep. Tittelkuttet kan sies å være en småtrist rocke-bansull, vakker og med anslag av klassisk mannlig navlebeskuelse i tekstene. Og selvopptattheten er noe som går igjen i hele utgivelsen. Lloyd selv omtaler plata som "observasjoner av bylivet", hva nå det skal bety. Bylivet sett fra Lloyds hode tror jeg er en mer riktig beskrivelse.

Hvis jeg skal peke på det negative med unge Hr. Lloyd sin debut, må det være at dette blir litt for stille, lavmelt og melankolsk til at det klarer å holde oppe lytteinteressen gjennom hele plata. Det er lett for at dette ramler over til å bli bakgrunnsmusikk, så fascinasjon er det lite av ved gjennomspilling. Men det er gode låter, og få ting stikker seg ut som helt feil eller direkte kjedelig.

Summa summarum: fin og varm debut fra Alex Lloyd, og ja - vi hører gjerne mer. Men ikke bli tristere enn dette, da bikker det over i vrengebildet av ung, frustrert mann...

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Tom Waits - Blood Money

(Anti)

Tom Waits er tilbake i sin aller beste og mest imponerende form.

Flere:

The Dining Rooms - Numero Deux
Kvelertak - Kvelertak