cover

Fistful of Hate

Pro-Pain

CD (2004) - Candlelight / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Metal / Hardcore

Spor:
Can You Feel It?
Left For Dead
Godspeed
Implode
American Dreams
Cut Throat
Aftermath
Save Face
The Better Half of Forever
Freedom Rings
Lost Horizons
Fistful of Hate

Referanser:
Biohazard
Fear Factory
Slayer

Vis flere data

Se også:
Shreds of Dignity - Pro-Pain (2002)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Pro-Pain hater fremdeles

Pro-Pain betyr fortsatt uforfalsket og pur hardcore rett fra kilden.

Vel, vel, no høyrer eg atter riff, som eg i min barndom høyrde.

Nå vet ikke jeg hvor mange av dere som har et forhold til Slayer, men når du kjøper en ny skive av Slayer vet du hva du får: Rett i trynet metall. Det er litt sånn med Pro-Pain også. Etter å ha fulgt bandet siden starten i forrige århundre (1992), blir det som å komme hjem til en du kjenner godt fra før. Variasjon er liksom ikke det Pro-Pain handler om - og det er en god ting. Pro-Pain er uforfalsket og pur hardcore "rett fra kilden", og et band som spiller som de lever. En ekthet og autoritet som kun kan komme fra hard innsats og ekte engasjement. Pro-Pain har i mine øyne en troverdighet i sin musikk som er sjelden vare. Som sagt, jeg har fulgt dem siden 1992 og hvis du teller etter så snakker vi 12 år innen genren. Det holder i massevis for en solid plassering i Hardcore Hall of Fame.

Etter så lang fartstid i en genre som stort sett består av sinte tenåringer med mer eller mindre troverdige luksusproblem, kan man jo spørre hva gutter over 30 har å levere. Vi har band som 36 Crazy Fists, Chiamara, Limp Bizkit som leverer det man innen vinfaget kaller typeriktig genremusikk. Det er bare at disse bandene ikke har samme kred som Pro-Pain. Dette er blant annet en kred som kommer av erfaring og lang fartstid i bransjen. Den kan ikke kjøpes, den må fortjenes. Etter mitt skjønn er det altfor mange av de unge hardcore-bandene som driver pseudo-opprør og er veldig sinte og samfunnskritiske så lenge plateselskapene betaler for det. Men det er bare noen få som når toppen. Der er Pro-Pain uten tvil. Men for helvete - nok politikk, nå skal vi snakke låter.

Den tidligere Shreds of Dignity (2002), som jeg anmeldte for en tid tilbake, viste en mer aggressiv side av bandet til tross for økende alder og sannsynlige slitasjeskader. Fistful of Hate følger opp den mer aggressive stilen fra Shreds of Dignity.

Årets skive er nok en gang et knall album fra P-P. Igjen blir jeg imponert over kvaliteten her, spesielt stabiliteten og sampillet mellom rytmeseksjonen og gitarguttene. Det sitter som - ja, som to skikkelig tette ting i en dam. Riktignok har det vært utsikftninger. Noe annet skulle vært rart etter 12 metall-år, som tilsvarer cirka 50 vanlige år. Du kan glede deg til tolv sterke låter fra et av hardcore-genrens aller beste band. Tittelen er litt teatralsk, men sier mye om Pro-Pain. Avhengig av hvor storbyblasert man er, vil slike titler enten havne i patetisk-haugen eller i harry-haugen. Til det er det flere ting og si. Jeg skal nøye meg med å si én: Dette er Pro-Pain og for dem er det ekte. De bryr seg egentlig ikke om hva du mener om tittelvalget.

Av låtmaterialet som tilbys denne gangen vil jeg spesielt trekke fram åpningsporet Can You Feel It? En klassisk Pro-Pain låt, og det kommer flere. De ligger egentlig ikke som perler på en snor. Nei, det er ikke slik musikk vi snakker om her. Vi må velge metaforene med litt mer omhu. La oss heller si: Som knyttnever i trynet på Ole Lukkøye. [digresjon] Et helt for jævlig dårlig kallenavn på en bokser, egentlig. Man skulle ellers tro at en bokser har spesielt god nytte av å holde begge øynene vidåpne. Nok om det! [/digresjon] Den eneste egentlige overraskelsen på skiva er The Better Half of Forever, som er noe så sjeldent som en instrumental. Og det er en skikkelig perle fra et band som har satt sin ære inn på å være samfunnskritiske refsere for jordens salt.

Tekstene er ellers av klassisk merke og tematiserer, som vanlig, baksiden av Den Amerikanske Drømmen. Jeg vil ikke bli forbauset om mange av tekstene på denne skiva brukes til å skremme små republikaner-barn langt ute på den fundamentaliske kristne høyrefløyen i USA. Tittelsporet burde få designerdressene og livsstil-atletene i California til å svette litt ekstra når de tenker på de bitre massene som venter på en anledning til å ta igjen. Bitende realisme og brutalt om sosial nød i God's own country gjør musikken kanskje litt vel politisk, men pytt, pytt. Det hører også med til Hardcore-genren.

Til slutt jeg nevne, i tråd med full-åpenhet-i-musikkanmeldelser-plakaten, at Pro-Pain er et av mine favorittband og det skal litt til å slakte dem, men denne skiva står ikke noe tilbake for tidligere anstrengelser. De skal de ha! De har fremdeles energien og trøkket.

Og, skal du unne deg en Hardcore-skive i år så begynner du med denne.

Ugh, eg har talt!

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Loscil - Triple Point

(Kranky)

Elektroniske pulser, dype bassganger og nesten uhørbare subrytmer.

Flere:

Devendra Banhart - Cripple Crow
William Hut - Versus the End of Fashion Park