cover

Alcachofa

Ricardo Villalobos

CD (2003) - Ongakumusik / Playhouse

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Techno / Minimalisme / House

Spor:
Easy Lee
Y.G.H.
Bahaha Hahi
I Try to Live (Can I live)
Waiworinao
Theogenese
What You Say Is More Than I Can Say (edit)
Dexter
Fools Garden (Black Conga)

Referanser:
Baby Ford
Thomas Melchior
Daniel Bell
Andrew Weatherall
Richie Hawtin
Plastikman
Sven Väth
Derrick Carter
Depeche Mode

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Marin minimalisme

Strøkent produsert minimalistisk og organisk tech/click/micro/house, tilvirket av Richie Hawtin-kompis og partner.

Chilensk-tyske Ricardo Villalobos begynte som DJ i Tyskland tidlig på 90-tallet. Siden har han gitt ut et lass med 12-tommere, remixer, involvert seg i klubber og labler (Perlon, Playhouse). I dag er han blitt en stor minimalistisk mann, og nevnes gjerne sammen med Sven Väth og Richie Hawtin, som han stadig vekk både DJ'er og produserer sammen med.

Hans første og største inspirasjonskilde sies å være Depeche Mode, selv om det ikke umiddelbart er det første som slår en på denne utgivelsen. Uansett har han kommet dit hen at han nå selv har fått lage remixer for favorittbandet sitt (som han kaller 80-tallets Beatles!). Nok om det. Villalobos har gjennom sine DJ-jobber og utgivelser fått seg et velfortjent rykte som kvalitetsgarantist for god, minimalistisk techno med organiske innslag av instrumenter, vokalbiter og melodilinjer.

Åpningssporet Easy Lee er tidligere omtalt her på groove, da den figurerer på Playhouses flaggskipsamler Famous When Dead 3. Da, som nå, fikk den stempelet "høydepunkt, som med sin forsiktige og distanserte vocoderstemme og ekstremdelikate lydbilde serverer et prima stykke kjølig estetikk". En 10 minutters merkelig sak, men fin på en pussig måte.

Vokalbruken er ellers ganske fraværende på Alcachofa, et album som i hovedsak dreier seg om variasjoner av minimalistiske digitale rytmer. Nå har jeg nettopp lest et sted noe sånt som at techno fra Berlin visstnok lyder som om den er produsert under vann. Generaliseringer, båssetting og haltende allegorier til side, så er det faktisk bemerkelsesverdig mange marine lyder på dette albumet. Plopp, plask og skvulp, bobler og drypp. Av og til blir det så neddempet og statisk at man kunne tenke seg en real basstromme til å fyre opp og utløse den latente aggresjonen som bygger seg opp i Bahaha Hahi.

Men dette er altså et lavmælt album, som minimalismen til tross bærer detaljrikdom i sin delikate produksjon. Noe vokal får man også på I Try to Live (Can I Live), ispedd purist-tech-funk. På Waiworinao er temaet av alle ting latinskklingende gitarsamples, eller i det minste noe nært beslektet. Ellers er låtene Dexter og Fools Garden verdt å låne øre til. Førstnevnte en remixfavoritt hos Two Lone Swordsmen, sistnevnte et halvt ambientdykk i det berlinske akvarium.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Richmond Fontaine - Post to Wire

(El Cortez)

Dei er ømme, dei er eksplosive og dei fortel skarpsindige historier frå den amerikanske sidelinja.

Flere:

The Watch - Vacuum
The New Pornographers - Twin Cinema