cover

Rejoicing in the Hands

Devendra Banhart

CD (2004) - Young God / XL / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Folk

Spor:
This is the Way
A Sight to Behold
The Body Breaks
Poughkeepsie
Dogs They Make Up the Dark
Will is My Friend
This Beard is For Siobhan
See Saw
Tit Smoking in the Temple of Artesan Mimicry
Rejoicing in the Hands
Fall
Todo los Dolores
When the Sun Shone on Vetiver
There Was Sun
Insect Eyes
Autumn's Child

Referanser:
Sufjan Stevens
Danielson Famile
Daniel Johnston
June Panic
Faris Nourallah
Sparklehorse

Vis flere data

Se også:
Oh Me Oh My... The Way the Day Goes By the Sun is Setting Dogs Are Dreaming Lovesongs of the Christmas Spirit - Devendra Banhart (2003)
Niño Rojo - Devendra Banhart (2004)
Cripple Crow - Devendra Banhart (2005)
Smokey Rolls Down Thunder Canyon - Devendra Banhart (2007)
What Will We Be - Devendra Banhart (2009)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Southern Accents

Banhart drar sørover for å spille inn sitt andre album.

Devendra Banhart ble gravd frem fra en bortgjemt låve nede i Mississippi et sted av Michael Gira (Swans), der han hadde ligget nedgravd i jord og støv siden en gang på 30-tallet. Da Gira dro ham med seg ut viste det seg at han hadde lommene fulle av snåle folkviser og historier, at han egentlig var født i Texas i 1981, hadde bodd noen år i Venezuela og senere i L.A. Gira ble så gira av det han hørte at han uten å skrape bort tidens tann like gjerne ga ut rubbel og rask på sin egen Young God label. Resultatet var en av 2003s aller mest særegne utgivelser av noe som hørtes ut som obskur amerikansk folkemusikk anno 1932, men med merkelig sterk holdbarhet og magnetisk tiltrekningsevne titulert Oh Me Oh My... (og en lang hale av ord). Sammen med den minst like overbevisende EPen Black Babies (2003) etablerte Banhart seg dermed som en av de mest interessante unge amerikanske folkartistene på lang tid.

Når han nå skal følge opp sin genuine debut er forventningene naturlig nok skrudd en del høyere. Men Devendra klemmer like gjerne til med to utgivelser i år, og den første heter Rejoicing in the Hands. Det første som slår en er at gutten har skikket seg opp siden sist. Innspillingen foregikk under mer ordnede forhold, i Georgia, i et stort sørstatshus fylt av gammelt musikkutstyr hjemme hos produsent Lynn Bridges. Her fant Banhart seg tydeligvis godt til rette, for han spilte inn noe slik som 30 låter på noen dager. Opptakene ble senere pusset på og utviklet i New York, blant annet med en duett med 60-talls-legenden Vashti Bunyan (tittelsporet). Omgitt av lydteknikere og flere musikere kunne unge Banhart gjerne mistet noe av identiteten sin, men det gjør han ikke. Heldigvis. Dette er ikke en plate som kommer fort, men den kommer godt. Den gåtefulle stemmen hans smyger seg fremdeles like skjelvende innpå oss, om enn i noe mer kontrollerte former. En akustisk gitar er fortsatt hans nærmeste følgesvenn, og benyttes stort sett til fingerplukking, som har blitt mer avansert i stilen. Melodiene går ikke rett inn, men kryper sakte inn etterhvert. Da gjør det ikke så mye at knitringen er borte og skissene er blitt til ferdige malerier. Tiltrekningskraften er der fremdeles. Røttene er like dype, og strekker seg fra den amerikanske til den engelske landbygda.

Rejoicing in the Hands er en mer variert plate en Oh Me Oh My..., og Banhart strekker sin lo-fi folk til å inkludere både saloon-varieté (This Beard is For Stobhan), litt tullesang på spanske Todo los Dolores og oppramsing av Elvis-låter (Poughkeepsie). Piano, cello, fiolin og bass fylles inn med omhu og gir større bredde i lydbildet. Men i hovedsak er dette en nedstrippet folk-plate, der detaljene fremheves og understreker skjønnheten i hans originale visekunst.

Preget mer av varme sørstats-kvelder på herregården enn svetten på bomullsmarkene utenfor har ikke Rejoicing in the Hands det store overraskelsemomentet, men den befester Banharts posisjon som en egenartet artist med mer på hjertet enn et blaff av en debut. Merk også at coveret er stilfullt prydet av egne tegninger, hvis eneste minus er de mer eller mindre uleselige tekstene.

Det er en rotløs vandringsmann vi følger her, hvis bopel kan være San Francisco, NYC eller Paris, på søken etter lykke og fromme. Men den ekte kjærligheten, se den er "like finding home in an old folk song..."

Han har funnet seg vel til rette i dette hjemmet, Devendra Banhart.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Aphex Twin - 26 Mixes For Cash

(Warp)

Til ikke å være en best of-samler, er denne platen farlig nær å være det allikevel. Ren Aphex Twin-magi som både overrasker og overbeviser.

Flere:

Samara Lubelski - The Fleeting Skies
Efrim Manuel Menuck - Plays "High Gospel"