Genre:
Rock
Stiler:
Alternativ / Lo-fi / Indierock
Spor:
Little Wounds
Had I Not Known
Walk, Don't Run
Slow Century
This Will Never Happen
German Green
Recording Farfisa
You Could Be A Model, Goodbye
Seven Cities
Good For No One
Orange Hat
Whatever Burns the Best Baby
Eleven Stones
Warning Spectrum
Referanser:
The Broken Family Band
St. Thomas
Beck
Will Oldham
Neutral Milk Hotel
Se også:
Mas Cambios - Herman Dune (2003)
Mas Cambios - Herman Dune (2003)
Giant - Herman Dune (2006)
Next Year in Zion - Herman Dune (2008)
Strange Moosic - Herman Dune (2011)
På nedslitte joggesko
Snodig, men herlig gjeng myker opp hard hud med sjarm og enkle virkemidler.
Del på Facebook05.06.2005
På nedslitte joggesko har eksentrikerne i det svensk-sveitsiske bandet Herman Düne vært på interrail igjen. Denne gangen har de tatt inn på herberge i den vakre kulturbyen Leeds og spilt inn plate med produsenten Richard Formby, deres sjette album siden 1999. Resultatet er ei plate gjennomsyret av lo-fi estetikk, med noe utpreget europeisk over seg i form, stil og følelse. Ganske bra høres det ut, også.
Det er flere trekk ved Not On Top som gjør etiketten lo-fi relevant. Albumet er spilt inn i mono, produksjonen er skranglete, til tider noe kaotisk, samtidig som det er mye vilje i et uttrykk som kan betegnes som skjevt, skakt og upolert. Et usedvanlig ulekkert cover bidrar til å forsterke denne estetikken. Alt dette er selvsagt helt bevisst. Noen vil hevde at denne måten å uttrykke seg på er mer ekte eller autentisk, at man kommer nærmere kjernen av musikken. Uansett bidrar soundet på albumet til at nærheten mellom band og lytter er sterk, og slik sett kan produksjonen betraktes som vellykket.
Samtidig står denne typen plater i fare for å bikke over i det anstrengt alternative. Det finnes band i samme sjangergrenseland som prøver så hardt på å være sære og annerledes at det blir noe latterlig og pretensiøst over det hele. Kunstneriske vyer erstattes av en slags nihilistisk indieholdning hvor alt som koster penger er fæle greier, og hvor man i det store og hele ikke bryr seg om andre enn seg selv. Det som først oppfattes som aparte og sjarmerende, er egentlig bare tilgjort og uten innhold.
Heldigvis gjelder ikke dette Herman Düne. Til det er musikken for intrikat, tekstene for intelligente, bandet for selvironisk - det siste kommer til utrykk allerede i tittelen - og låtene for gode. Kjærlighet og tap er gjennomgående temaer, ofte behandlet med et melankolsk alvor. Samtidig er sangene fulle av humor og glede, og denne balansen mellom det triste og såre, det morsomme og varme, er en av platens største styrker.
Ellers er det etter eget utsagn første gang bandet bruker bass på plate, spilt av kanadiske Julie Doiron (Eric's Trip). Hun bidrar også på vokal med en stemme som ikke akkurat demper den melankolske stemningen på platen. De uryddige vokale harmoniene på albumet fungerer uansett fortreffelig i kombinasjon med rufsete rytmiske varianter. Det er gjennomført slentrende.
Det er godt at det finnes band som Herman Düne. Man må være laget av stein og betong for ikke å bli truffet av Not On Top.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Bob Mould til Øya
Sugar-klassikeren og 20-års jubilanten Copper Blue fremføres i sin helhet.
Vidar Vang til Bukta
Med ferske Sidewalk Silhouettes i kofferten er Vidar Vang klar sommerens Buktafestival.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere:
Kun to spor kan gå under den benevnelsen, recording farfisa og warning spectrum. Pluss coveret kanskje. Skranglete? Absolutt ikke. Mono - var all musikk før stereolyden kom lo-fi? Nei. Det er et veldig bra album.
Må si meg enig. Dette er ikke lo-fi. Musikkjournalister har en stygg tendens til å kalle for mange ting skranglete og lo-fi. Husker spesielt da Håkon Moslet for noen år tilbake kalte Mercury Revs meget middelmådige All Is Dream for et lo-fi mesterverk. Og den var produsert av Dave Fridmann, en av verdens beste produsenter. Så har vel Moslet aldri vært kjent for å ha peling på eller sans for den noe som helst alternativ musikk .
Overgangen mellom lo-fi og hi-fi er selvsagt flytende, men i tillegg til at lyden er bra, føler jeg at Not On Top er altfor gjennotenkt til å kunne kvalifisere som lo-fi. Lo-fi for meg er mer lyden av tilfeldigheter som intreffer når man spiller inn. At man ikke bryr seg om å ta ting på nytt hvis det ikke var helt perfekt osv. At man mikser ting uten å prøve å glatte over lyder som kanskje ikke er forenelig med radiospilling etc.
Jeg tror det blir for unyansert å beskrive Not On Top som enten Lo-fi eller ikke. At plata imidlertid inneholder elementer fra hva Lo-fi representerer, både rent konkret musikalsk og som en slags filosofi for hvordan musikk bør lages - hvis man kan si det slik - synes jeg så absolutt. Synes også anmelderen argumenterer godt for dette i en etter mitt skjønn god anmeldelse. Det at plata er spilt inn i mono kan definitivt tolkes som et element av Lo-fi. Er det ikke nettopp det å søke det opprinnelige og "ekte" som er en del av filosofien innenfor Lo-fi? På samme måte som det å spille inn en film i svart-hvitt i dag selvsagt er et bevisst virkemiddel for å oppnå en gitt effekt, bruker Herman Düne monoinnspilling som et virkemiddel.
For øvrig enig med Petter S. i noe av det han skriver om hva Lo-fi kan være, men å tro at band som spiller inn musikk med base i Lo-fi-filosofi ikke har tenkt igjennom hva de gjør, tror jeg er en grov undervurdering.