cover

Felt Mountain

Goldfrapp

CD (2000) - Mute / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Elektronisk / Cinematisk

Spor:
Lovely Head
Paper Bag
Human
Pilots
Deer Stop
Felt Mountain
Oompa Radar
Utopia
Horse Tears

Referanser:
Portishead
Mercury Rev
Shirley Bassey
Kate Bush

Vis flere data

Se også:
Black Cherry - Goldfrapp (2003)
Supernature - Goldfrapp (2005)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Utopian Fields

Av og til kan det lønne seg å ta den lange veien rundt.

Felt Mountain er det mest fortryllende stykket musikk som har begeistret CD-spilleren min siden Portishead gav meg kontinuerlig ståpels i 1994, og er en utgivelse som fullt matcher Mercury Revs magiske Deserter's Songs fra 1998. Fellesnevneren for disse skivene er musikernes særegne evne til å skape komplette universer som man entrer via CD-spilleren, og i tre kvarter er man i deres vold. Dette er skiver som det er umulig å avslutte etter et par låter; dette er verk som krever full konsentrasjon og som må lyttes til fra start til slutt.

Den oppmerksomme leser skjønner nok at jeg er fullstendig oppslukt av Alison Goldfrapps kraftige, Shirley Bassey-aktige vokal, og fortapt i Will Gregorys rystende melodilinjer. Samspillet mellom Goldfrapps fordreide vokal, de analoge effektene og strykerne i låter som Human og Paperbag er enestående. Og gitaren som gjennomsyrer en rekke av låtene med de skjøreste soli er pur vellyd.

Det er atmosfæren på albumet som hever det over resten av pop-produksjonen anno 2000. Et av de absolutte høydepunktene er den forføreriske Deer Stop, hvor filtrert vokal og deilig øresus skaper den mest fabelaktige stemning. Musikken maner frem bilder fra gamle Fellini-filmer og fungerer som et perfekt soundtrack til surrealistiske kjærlighetshistorier eller marerittaktige science-fiction univers. Musikken er mangesidig og skifter følelsesmessig uttrykk kontinuerlig, og man kan avslutte lytteropplevelsen i oppjaget ekstase eller nedsunket depresjon alt ettersom. Et album med så mange dimensjoner og farger byr på personlige opplevelser og et ukjent antall fortolkningsmuligheter.

Goldfrapp og Gregory startet samarbeidet på slutten av 1990-tallet etter at Alison Goldfrapp hadde gjort seg bemerket i samarbeid med Tricky på Maxinquaye, og Orbital på Snivilisation. Gregory har, ikke overraskende, bakgrunn som komponist for spillefilmer, noe som skinner sterkt igjennom på de mange cinematiske låtene som er inkludert på Felt Mountain. Goldfrapps vokal er det bærende elementet på skiva, hvor hun viser stor variasjon, med paralleller til Shirley Bassey på Human og Kate Bush på tittelkuttet Felt Mountain. Skiva er dedisert til Ennio Morricone, og det er tydelig at mye av inspirajonen til albumet er hentet fra hans åpne musikalske landskap. Dette er særlig merkbart på den avsluttende Horse Tears, hvor instrumentene kjemper om oppmerksomhet med Goldfrapps vokal i en vidunderlig svevende ballade.

Etter utallige gjennomhøringer har jeg vent meg til å hoppe over noveltylåta Oompa Radar, som eneste hår i suppa. Her brytes illusjonen av det perfekte album, til tross for morsomme hint og nikk til kabaret-musikk, Marlene Dietrich og Kurt Weil. I mine ører er og blir denne låta fullstendig malplassert i dette himmelske selskap av perfekt pop og skrudde tekster. Heldigvis varer det ikke lenge før Goldfrapp tar seg inn igjen med singel-hitten Utopia, og underlige tekstlinjer som; "I'm wired to the world, That's how I know everything, I'm super brain, That's how they made me".

Goldfrapp og Gregory spilte inn skiva i deres eget hus uten mye av den moderne studioteknikkens fiksfakseri. Selv hevder de at improvisering er et viktig redskap i deres låtsnekring, og at de har holdt seg borte fra samples og loops i innspillingen for å unngå å kutte hjørner og bli ledet av eksisterende musikksnutter. Duoen har gått den lange veien rundt, og når resultatet er av så høy kaliber som på Felt Mountain kan det ikke være tvil om at det er verdt innsatsen.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo