Genre:
Rock
Stiler:
Stoner / Alternativ / Krautrock / Indierock
Spor:
Treasure Plane
Caesar's Column
Capt. Bo Dignifies the Allegiations with a Response
Wild Horses
$50 Tea
The Last Act, Every Time
The Winter Shaker
Changes in the City
Referanser:
Monster Magnet
Pink Floyd
Sonic Youth
Can
Se også:
Each One Teach One - Oneida (2002)
Preteen Weaponry - Oneida (2008)
Rated O - Oneida (2009)
Tøft
Jeg tuller ikke: Hjernen kobler ut.
Del på Facebook05.02.2004 (opprinnelig fra pstereo.no)
Det er omtrent det eneste ordet som manifesterer seg i hodet mitt når jeg hører på "Secret wars".
Tøft.
Det eneste jeg visste om Oneida på forhånd, var at gruppa har gitt ut en splitt med Liars som bærer det smågeniale navnet "Atheists, reconsider". Og det er en viss likhet med Liars, ettersom det er – der kommer ordet igjen, ja – tøffe, rumlende, halvpunka bassriff og gitarbråk kombinert med noe orgel og/eller synth her og der. Men likheten er nok mer i tanke og ånd enn i utførelse. Oneida er nok en del mer dronende, og hakket mindre kaotisk.
"I'm the twenty-second century
the fifty-first state of the Union"
Det er kanskje symptomatisk at etter å ha hørt på "Secret wars" daglig den siste uka, er dette den eneste tekstlinja jeg husker. Dette er nemlig ikke musikk man hører på med hjernen, og i hvert fall ikke med den delen av hjernen som oppfatter språklige detaljer. Dette går rett i magen, og hvis musikken i det hele tatt henvender seg til hjernen for tillatelse, er det de mest primale delene av lillehjernen. Dette går rett i ryggmargen, og rytmiske bevegelser synes umulig å unngå.
Tøft.
Hvis jeg anstrenger meg, stopper hodet fra semi-headbanging og blir litt analytisk, klarer jeg kanskje å presse ut noen litt mindre steinalderske tanker enn bare "tøft". Låta sitatet ovenfor er hentet fra, "Capt. Bo dignifies the allegations with a response", er litt over to minutter med full pupp, full pinne og klampen i bånn. Det påfølgende sporet, med det historisk tyngende navnet "Wild horses", minner faktisk om Soundtrack Of Our Lives eller Kåre & The Cavemen på sitt beste (les: "1999 man"-ep'en"). Men det er bare riffet, og bare før vokalen kommer inn. Når vi kommer til "$50 tea" er det klampen i bånn rett mot fjellveggen igjen. Bare at denne gangen varer det i bortimot fem rockeminutter. Jeg tuller ikke: Hjernen kobler ut.
Tøft.
Det eneste sporet som ikke umiddelbart slår meg som "tøft", er kvasibarokke "The last act, every time", men med en gang jeg begynner å høre på de cembalo-aktige gitarene og de plutselige orgelutbruddene slår det meg at dette også er råtøft, bare uten trommer.
"Treasure plane", "The winter shaker", "Caesar's column": Tøft.
Og når Oneida avslutter med en bortimot 15 minutter lang gitarstøy-trommebonanza-instrumental over et bassriff som først og fremst sender tankene til "Twin Peaks"-temaet, ja da er det bare ett ord som er dekkende:
Tøft.
Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp