cover

Ansikter

Inger Lise Rypdal

CD (2007) - Kirkelig Kulturverksted

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Voksenpop / Vise

Spor:
Sønnen
Sanctus
Hans første under
Kalken
Den utvalgte
Påskeaften ved Rio Grande
Elskeren
I Nattens fang
Den fremmede
12 gamle skrog

Referanser:
Karoline Krüger
Bjørn Eidsvåg
Sigvart Dagsland

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Fru Johansen

Består livet på middagshøyden bare av alvorstanker, refleksjon og etiske grublerier?

Voksenpop fra frøken Johansen? Inger Lise Rypdal vil alltid assosieres med denne landeplagen ved samme navn fra det sene 60-tall. Jazzgubben Terje Mosnes skrev teksten, tidsånden var fininnstilt i Mosnes' gjendiktning av låta Harper Valley P.T.A., og suksessen var skrevet med et anstrøk av skandale. Samtidig forsøkte Inger Lise å frike litt ut, og var involvert i soul og avantgarde-lignende ting rundt 1970. Men ingen kunne leve av slikt dengang, så karrièren ble raskt penset inn på det tryggere pop-sporet. Rypdal ble nå the Queen of Pop, ikke minst gjennom sin deltakelse på de bestselgende Treff-platene. Dette enerverende prosjektet gikk ut på å gjendikte utenlandske popslagere til norsk (bra) og utstyre dem med musikalsk backing så nær opp til originalen som mulig (ikke fullt så bra). Inger Lise Rypdal utga samtidig noen gode soloalbum, plater som tilhører den mest undervurderte fasen av norsk pophistorie.

Den nye platen Ansikter er en forlengelse av hennes 70-talls LPer, som de fine Fra 7 til 70 og Den stille gate (74). Det er synd at Inger Lise i dag i så stor grad huskes for Treff-platene og ikke for de langt mer ambisiøse soloprosjektene. Dessuten gjenlyder fortsatt ekkoet av Fru Johansen sterkt. I de siste åra har det vært stille rundt henne på platefronten, men mon ikke en pause var nettopp hva både Inger Lise og beundrerne trengte, etter en del likegyldige plater i 80-årene.

Nå er hun altså her igjen, med et "modent" album. Slike "modne" prosjekter preges ofte av litterære tekster med refleksjoner over tida som har gått, livserfaringer, voksen kjærlighet og tanker om døden. Med Erik Hillestad som tekstforfatter for hele verket er vi sikret store dose av alle disse elementene. Dette er såmenn ikke munter pop, heller en sangsyklus omhandlende de nære relasjoner, livets mirakel, menneskeskjebner og metafysisk spekulasjon. Alt stoffet, som er tungt, gir plata et introspektivt preg. Fokuset på de alvorstyngede tekstene skyver musikken litt i bakgrunnen, som det gjerne gjør når de store budskap skal formuleres i den 3-5 minutters popmelodiens form.

Dette er den evige avveining, hvor ønsket om seriøsitet må balansere popsangens strenge skjema. Hillestad og hans folk er eksperter i å utforme denne typen tenksom voksenpop, og Rypdals nå godt voksne kjernepublikum er nok rette målgruppe for dette kultiverte og velproduserte produktet.

Men består livet på middagshøyden bare av alvorstanker, refleksjon og etiske grublerier? Noen ganger ved gjennomhøring av denne plata griper man seg i å savne den yngre Inger Lise og all den joi de vivre hun la i sangene sine og framføringen av dem.

Stemmeprakten er det ingenting å si på, det er den samme gamle, kanskje med noen mørkere klangbunner som passer utmerket til låtmaterialets alvorlige karakter. Ukebladene og sladrespaltene er opptatt av hvor godt Inger Lise Rypdal ser ut. Joda, de har evig rett i det, men jeg vil be alle fans lytte ekstra nøye til hvordan hun fraserer og modulerer stemmen på denne plata. Denne stemmen er i sannhet et godt ivaretatt instrument. Hun har fortsatt hele sitt register i behold, og holder de høye, lange og dype tonene "like nobody's business". Et ønskescenario nå er at Rypdal hiver seg på noe virkelig dristig, som jazz, et atonalt verk eller noe totalt avantgarde. Hva med f.eks Michael Urbaniak? Jeg tror hun hadde fiksa det uten problem.

Jeg skulle gjerne gitt en sekser til Ansikter, men ender på fem. Dette har ingenting med Rypdal å gjøre, men den akk så innarbeidede Hillestad/Kirkelig kulturverksted-pakka plata utgjør som totalitet. Denne musikken har en likelydende karakter som går igjen på så mange av deres produksjoner. Stoffet her kunne like gjerne vært framført av Karoline Krüger eller Sigvart Dagsland. Inger Lise er liksom for stor for denne ramma, selv om arrangementene smyger seg behagelig rundt hennes feilfrie vokale prestasjoner. Hvis hun går videre nå, kan vi vente hennes karrières virkelig sublime øyeblikk. Når som helst.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Suicide - American Supreme

(Blast First / Mute)

Suicide er endelig tilbake, og legger det amerikanske imperiet på skafottet.

Flere:

Noa Babayof - From a Window to a Wall
Simon Joyner - Skeleton Blues