cover

Invaders Must Die

The Prodigy

CD (2009) - Cooking Vinyl / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Big Beat / Techno / Punk

Spor:
Invaders Must Die
Omen
Thunder
Colours
Talk Me to the Hospital
Warrior's Dance
Run With the Wolves
Omen Reprise
World's On Fire
Piranha
Stand Up

Referanser:
The Chemical Brothers
Fatboy Slim
Atari Teenage Riot
The Sex Pistols
Meat Beat Manifesto

Vis flere data

Se også:
Always Outnumbered, Never Outgunned - The Prodigy (2004)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Akseptabelt comeback

Sist ble det total skivebom. Denne gangen treffer trioen i hvert fall skiva.

Ved sitt forrige comeback i 2004 (Always Outnumbered, Never Outgunned) ble det en fryktelig stor skivebom. For å oppsummere svært kort så var det en plate som passer best for den innerste kjernen av hardbarkede fans.

Det måtte en til selvransakelse for Mr. Prodigy himself – Liam Howlett. Hva gjorde jeg feil? Hvordan skal jeg få få styrt skuta riktig vei igjen? Den kraftige nedturen førte til at Howlett forstod alvoret og hentet inn vennene Keith Flint og Maxim tilbake igjen.

Howlett kan ikke beskyldes for å være overproduktiv. Invaders Must Die er den femte skiva etter debuten for 17 år siden. Her mikses lyden fra deres tre 90-tallsalbum, med andre ord kunne Prodigy-soundet anno 2009 vel ha vært Prodigy anno 1997. De saftige og harde beatsene, tunge bassrytmene og flerrende gitarstøy og ikke minst smurfspeedede stemmesamplingene er altså igjen tilstede.

Åpningen med Invaders Must Die og Omen er fengende og tung. Det samme kan sies om Thunder, men med gjestevokalist Brother Culture får låta et preg av en slags afro/elektropunk over seg. Den rene punken finnes i Colours som med sine stakkato vers og refreng gjør låta til en høydare. På Warrior's Dance er det et forsøk å få til en slags No Good-låt og samplet Take Me Away (Final Cut with True Faith), uten å nå opp til klassikeren fra 94.

Flere gjester dukker gjennom albumet, og på Run With the Wolves og Stand Up hamrer alltid tilstedeværende David Grohl løs uten at låtene fester seg på internminnet. For det her nemlig svakheten er, etter en glimrende og sterk første halvdel der låtene er suggerende, aggressive og fengende så faller flere av låtene av på slutten. Kruttet har blitt vått og det blir anonymt. Det er veldig fort gjort å bli blendet av den flotte innledningen, men dessverre så går sola litt for fort ned. Invaders Must Die er et godt album med noen mangler her og der.

Det som jeg har undret på etter å ha hørt gjennom Prodigys fulle katalog er om de egentlig lager gode poplåter, og ødelegger dem med masse bråk og støy. Eller om de lager støylåter som skal ha en fengende liten popsnert i seg. Om det er det ene eller det andre så har Prodigy skapt sitt eget sound. Om bandet skaffer seg flere fans etter dette er vel heller tvilsomt. Hvis du ikke likte det du hørte på vorspiel, fester og klubbene for 15 år siden, er det ikke grunn til å bruke tid på dem denne gangen heller. Men hvis du var en av de mange som syntes det var jævla kult å hoppe og sprette rundt på dansegulvet, så er det ingen grunn til å vente med å kvitte seg men en halvkilo eller to.

Selv om The Prodigy kopierer seg selv så til de grader, og selv om jeg ikke får helt den samme følelsesen som i rundt 92/93, så høres årets utgave av Prodigy frescht ut i dag også. Det er verken skremmende eller provoserende, men det er hyggelig å høre at trioen har samlet igjen. Invaders Must Die når ikke helt opp til 90-talls trilogien, men det er ikke så langt unna heller.

Comebacket ble i hvert fall vellykket denne gangen.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


M.I.A. - Arular

(XL)

En sensasjonell debut fra M.I.A setter nye standarder.

Flere:

Portishead - Third
Fleet Foxes - Helplessness Blues