cover

Red Gone Wild

Redman

CD (2006) - Def Jam / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Rap / East Coast Rap / Hardcore rap

Spor:
Fire
Bak Inda Buildin
Put It Down
Gimmie One
F**k Ur Opinion (Skit)
Sumtn 4 Urrbody
How U Like Dat
Freestyle Freestyle
Walk in Gutta
Wutchoogonnado
Dis Iz Brick City
Rite Now
Blow Treez
Pimp Nutz
Mr. Ice Cream Man (Skit)
Hold Dis Blaow!
Get 'Em
Merry Jane
Gilla House Check
No Mo Soopaman Luva
Soopaman Luva
Soopaman Luva
Suicide

Referanser:
Method Man
Ol' Dirty Bastard
Styles P

Vis flere data


The return of Reggie Noble

Seks år etter Malpractice er Redman endelig tilbake med et nytt album.

Ventetiden har blitt kortet ned med et par mixtapes i mellomtiden, men det har allikevel vært lenge å vente for alle tilhengerne av den ikke helt riktig vel bevarte veteranen fra New Jersey. Helt siden debuten Whut? Thee Album i 1992, har Reggie Noble fulgt samme oppskrift med bemerkelsesverdig hell. Han har stort sett brukt de samme produsentene hele tiden og har ikke forandret seg så mye selv heller, siden han lærte oss å rulle en joint og fortalte den første av mange historier om Soopaman Luva på det knallharde førstealbumet.

Redman har alltid laget ganske streit og rett-fram hip-hop, til tross for et par rare samarbeid med folk som The Offspring (hvem husker ikke Pretty Fly for a White Guy) og Christina Aguilera. De umiskjennelige funk-samplingene til Erick Sermon er å finne på hver eneste skive, og Red har mye å takke EPMD-halvdelen for. Men å lage mer eller mindre lik musikk i femten år kan selvfølgelig ikke hvem som helst gjøre, og uten Redmans karisma, humor og teknikk på mikrofonen ville det selvfølgelig aldri fungert. Per dags dato kan jeg ikke komme på så mange rappere som er morsommere enn Funk Doctor Spoc, det måtte være Devin the Dude (som for øvrig også er aktuell med flott skive om dagen, ikke sov på den, folks). Like før det nye albumet, Red Gone Wild, ble sluppet, hørte jeg en flott freestyle hvor Red dukket opp sammen med Paul Wall, hvor han droppet gøyale linjer som "like a phone booth/you pay me to speak" og generelt viste god form. Den nye platen er kanskje ikke hans mest underholdende (slik jo musikk skal være), men de obligatoriske radioinnslagene er på plass, sammen med andre sprell som for eksempel iskremmannen som krangler med en bestemor og ender opp med å rane barna for skateboard og baseball-kort.

Men først og fremst er Redman en dyktig MC, noe han beviser på albumets tre første spor, alle ganske energiske. Spor nummer tre, Put It Down er produsert av Timbaland, og selv om jeg ikke er så veldig fan av den mannen så er dette utvilsomt et riktig singelvalg og en låt som skiller seg ut på skiva. Foruten den grovbygde hitmakeren finner vi som vanlig Erick Sermon og Rocwilder på produksjonssiden, og kjente navn som Pete Rock og Scott Storch har også gjort en beat hver. Når det gjelder øvrige gjester finner vi bl.a. Snoop og Nate Dogg på den avslappende cannabis-hyllesten Merry Jane (ikke et Redman-album uten et par hasj-trudelutter) hvor hovedpersonen konstaterer at "I don't do coke, dog, I really drink pepsi/only Reggie weed that give you epilepsy". Ellers er Blow Treez et enda mer laid-back høydepunkt, hvor Reds gamle kompis Method Man – som ikke har holdt seg like godt som sin makker – spytter noen rim over det ikke helt originale Bob Marley-samplet.

At Redman har gitt så mye plass til de andre gutta i sitt nye crew, Gilla House (et navn han ikke nøler med å promotere i låtene), er litt både/og. Et annet problem er lengden, en feilvurdering han deler med uendelig mange andre rap-artister. Noen låter kunne med fordel vært droppet, spesielt siden produksjonen er relativt ensformig gjennom hele albumet – 23 spor er litt i meste laget, selv når man tar i betraktning hvor lenge det er siden sist Redman slapp album. I tillegg reagerer jeg selvfølgelig på en annen ting som preger mye av hip-hop'en om dagen, nemlig flittig gjenbruk av samples. Bob Marley er nevnt, og det dukker også opp et par andre lite kreative valg – det jeg rynker mest på nesa over er bruken av Curtis Mayfields Give Me Your Love.

Til tross for at dette ikke er Reggie Nobles sterkeste plate, så er det uansett hyggelig å høre fra Jersey-mannen igjen. Det er absolutt en del å glede seg over på Red Gone Wild, og det er ikke minst kult å høre at tilnærmet lik pur hip-hop, fra østkysten og uten Lil' Wayne på gjestelista, fortsatt kan høres bra ut.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Dan Sartain - Dan Sartain vs. The Serpientes

(Swami)

Med punkattityde, garasjelukt og ein solid porsjon sterke låtar presenterer den unge amerikanaren seg på eit primitivt og overtydande vis.

Flere:

Bertine Zetlitz - Sweet Injections
The Modern Lovers - Modern Lovers