cover

Incredible

Mary Mary

CD (2002) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Gospel / R'n'B

Spor:
Incredible
God Bless
He Said
In The Morning
Ordinary People
Trouble Ain't
Little Girl
This Love
I Try
Hold On
God Has Smiled On Me
You Will know
So Close
Thank You
Give It Up Let It Go

Referanser:
Michelle Williams

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Søstrene Sisters

Søstrene Atkins legger alle egga i en kurv mens de vender ansiktet mot Vårherre under klasse 6As foreldreavslutning.

Genrene funk og disco har stått for mange sprell opp gjennom tidene. Noen positive, for all del, men la oss se det i øynene: også noen negative. Den sjofleste narrestreken var å spenne bein på den kommersielle gospel-scenen, bortføre en rekke av frontfigurene og reinstallere dem som androgyne divaer foran blinkende neonlys. Nuvel, populærmusikken er på mange måter Darwinismens fremste bevismateriale; den ene genren slår den andre i hjel, og snart var det funken og discoen som lå blødende i gatene, mens den gatesmarte hiphopen trakk publikum og aktører ut på asfalten og ransaket lyktestolper for å rappe strøm til platespillere og primitive miksepulter.

Populærmusikkens vesen står samtidig som en slags antitese til nevnte evolusjonstankeverk. Populærmusikken lærer nemlig aldri! Med jevne mellomrom dukker tilsynelatende forhatte og forlatte genre opp igjen, fornyet og revitalisert av nye aktører med et mer eller mindre uvørent forhold til den historiske vitenskapsretning. På den annen side har det gjort den moderne artist mer miljøvennlig; det kastes ikke lenger bort så mye energi på å skape nye genre. Vi har jo en hel genrepalett å forsyne oss av, og ved hjelp av moderne elektronikk, en rekke raffe grep og noen frekke kryssklippinger kan vi skape en rekke bastardiserte subgenre. Subgenre som i et kort øyeblikk kan lure de eklektiske og åpensinnede blant oss (og det er vi jo alle, ikke sant?) til å løpe ned platesjappene mens vi rabler schmecker-nonsens som "ja, jævlig bra spør du meg, litt sånn sixties blanda med en chillout-variant av trip-hop, lissom, litt sånn laidback lounge à la Bacharach/David, men med det organiske fundamentet til Massive Attack, skikkelig ny vibb!"

Det blei mye vafling det, gitt. Jeg ville egentlig bare belyse ironien i at revitaliseringen av funk, disco og R'n'B også i en bitteliten grad har dratt med seg gospelen i all turbulensen. Nå skal jeg ikke akkurat påstå at det kryr av artister med overtydelige tolkninger og eksponeringer av bøkenes bok, men med sentralt plasserte smukkedeiser som Lauryn Hill og Destiny's Child har genren uansett fått tilbake litt av oppmerksomheten som ble stjålet der bak på 70-tallet.

Søstrene Atkins i Mary Mary er blant dem som til en viss grad klarte å gi moderne gospel en liten revival med singelen Shackles og albumet Thankful for et par år tilbake. Duoens debut ble på mange måter initiert av produsenten Warryn Campbell som var smart nok til å sette bedehus-pikene mot et noget mer dristig og kontemporært R'n'B-lydbilde. Ikke til å undres over at møene har valgt å beholde et anker i Campbell på oppfølgeren Incredible, men vi noterer samtidig at de har begynt å flørte litt med andre mer eller mindre kjente produsenter som Charlie & Kenny Bereal, Mike City og Rodney Jerkins.

Det starter tilsynelatende så bra i det Incredible går hardt ut i de fire første sporene. Firkløveret Incredible, God Bless, He Said og In The Morning låter i utgangspunktet så sterkt at man ikke kan unngå å føle på kroppen det lavtrykket som oppstår når den påfølgende Ordinary People tar oss inn i en litt bedøvende monotoni - en monotoni som dessverre viser seg å vare plata ut. Søstrenes vokale kvaliteter i seg er det så absolutt ikke noe å utsette på, men i låtene som lener seg mot R'n'B kommer originaliteten til kort, likesom de blir repeterende inntil det kjedelige når de dyrker gospelens himmeldyrkelse i form av ledesang og bekreftende kor. Ingen "konflikter", ingen friksjon, ingen spenning.

I likhet med mange andre artister innen kontemporær R'n'B har også Mary Mary et lite problem med å begrense spillelengde, samt å sortere låter etter kvalitet. Nå er denne skiva som nevnt kvalitativt meget jevn, hvilket jeg forstår kan gjøre akkurat denne prosessen vanskelig. Jeg tror likevel at Incredible hadde tjent godt på litt "Kill your darlings"-bevissthet, slik at søstrenes styrke som låtskrivere hadde blitt litt mer konsentrert. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at søstrene Atkins føler mye personlig glede i sin dyrkning og prising av Herren Vår Gud. Men når denne gleden skal holdes oppe gjennom 15 spor vannes det ene budskapet plata formidler litt ut.

Søstrenes vokale og lyriske talenter har en langt bedre forutsetning for godt salg og verdsettelse i USA, der gospel finner veiene langs et tradisjonelt og bredt distribusjonsnettverk. I et land som Norge, der gospelgenren ikke akkurat står i høysetet (Oslo Gospel Choir? Gospel, sier du?), skulle et par sterke singler være det beste middelet for å sette denne langspilleren på salgskartet. Et naturlig førstevalg i dette formatet vil være den ypperlige In The Morning som med sine diskrete discostrykere, sugende underjordiske bass og deilige korpartier i refrenget, stråler en fengende friskhet. Dessverre blir den nesten for suveren, for den samme friskheten er ikke tilstedeværende i noen av de øvrige sporene på plata. Det litt mer up-tempo R'n'B-nummeret God Bless kommer nærmest, men deretter blir det litt for langt ned til neste kandidat i form av den Rodney Jerkins-produserte He Said. Med Jerkins' signatureffekter i form av tungt sammenfallende bass og beats, skiller låta seg litt ut fra øvrigheten, men noe bidrag som inviterer til spennende variasjon blir det dog ikke. Til det låter den litt for mye som overskuddsmateriale fra Jerkins' mer potente samarbeid med Brandy tidligere i år.

Det er i grunnen litt synd. Det betyr antageligvis at Incredible ikke vil finne veien til en voksende skare av nyfrelste R'n'B-nytere. Og videre, at de går glipp av en bitteliten mulighet til å oppdage gospelgenren via en velsmurt og godt sukret teskje.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ben Weaver - Paper Sky

(Glitterhouse)

Tretten usentimentale og skarpskodde skildringar frå eit Amerika der håpet ikkje har dei aller beste veksttilhøve.

Flere:

The Thing - Garage
Diverse artister - Do You Know House? - Volume One