The Besnard Lakes Are The Roaring Night

The Besnard Lakes

CD (2010) - Jagjaguwar / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Fra mørk hest til brølende natt

Montreal-bandet har levert en på alle måter triumferende tredjeplate.

Av Thomas Cook

Del på Facebook08.03.2010

Ikke før har OL-stormen lagt seg, før nok en kanadisk virvelvind er i anmarsj, anført av vegger av gitar og Beach Boys-spøkelser. The Besnard Lakes er virkelig den brølende natten.

Omtrent nøyaktig tre år etter at Montreal-bandet målbandt fjern og nær med den knallsterke utgivelsen ...Are the Dark Horse er de på nytt tilbake med ferskt materiale, og denne gang er de ikke på samme måte som outsidere og dark horses å regne - snarere knytter det seg store forventninger til en triumferende tredjeplate. Og også denne gang introduseres albumet med en beskrivende tittel: The Besnard Lakes Are the Roaring Night.

Den over to spor utstrakte åpningslåten Like the Ocean, Like the Innocent (inndelt i introen The Ocean og Part 2: The Innocent) bygges da også opp som fra de skumrende aftentimenes susing til den virkelig brølende natten. Underliggende skarpe gitartoner og seigdrevne stemninger bæres frem av den umiskjennelige lyse vokalen til Jace Lasek, som høres ut som den kommer fra et sted mellom stemmene til Bon Iver og Band of Horses. Hele tiden er gitarfylden insisterende repetitiv og på grensen til hypnotisk: hvinende gitarhyl, atmosfærisk koring, drømmende lydlandskap.

The Besnard Lakes er som et saktegående Yeasayer - anno All Hour Cymbals, må vite – eller som et tyngre The Beach Boys; tidvis høres det sågar ut som om de har tatt denne californiske surfepopen fra sekstitallet, skrudd tiden frem, tempoet tilbake, og kjørt det hele gjennom et halvpsykedelisk hypnosekaleidoskop. Ikke bare hva gjelder de hyppige vokalharmoniene, som lag på lag sender tankene nettopp til Brian Wilson og kompani, men også tekstmessig kan det trekkes solskinnsforbindelser bakover, som for eksempel i And This Is What We Call Progress: Sunshine seems so bright, myses det mot den sterke solen.

De siste sporene får en til å ville tviholde i minuttene for å unngå at den uunngåelige stillheten etter stormen skal komme. Light Up the Night er et nydelig, nøysomt oppbygget crescendo, med bølgende gitarer og klunkende piano som fundament for den drømmende vokalen. Det bruser i cymbaler, lik bølger som slår inn mot stranden og sakte trekker seg ut igjen, mens det med jevne mellomrom brytes av forløsende refrenger, komplett med strykere og sjelfull vokalharmoni. Etter knappe fem minutters beherskelse, bryter stormen løs.

Den undrende undergrunnspoplåten The Lonely Moan avslutter platen så brått og uventet at jeg er sikker på at det må jo være minst ett spor etter denne, noe som for så vidt ikke bare er av det negative: Det får meg bare til å sette på platen fra begynnelsen igjen, og ta det hele en gang til. Hver gang.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: