cover

Light Of Day, Day Of Darkness

Green Carnation

CD (2001) - The End / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Prog / Goth / Metal

Spor:
Light Of Day, Day Of Darkness

Referanser:
In The Woods
Therion
Opeth
Dan Swanö
My Dying Bride

Vis flere data

Se også:
The Quiet Offspring - Green Carnation (2005)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Ett massivt stykke musikk!

Et mesterverk, en komposisjon og noe som må bli en av årets beste utgivelser!

Green Carnation leverer med Light Of Day, Day Of Darkness ett imponerende stykke musikk. Med vekt på ett! Albumet består nemlig kun av ett spor på nærmere 60 minutter! Tankene føres vel da umiddelbart til 30 år gamle progalbum, og når det gjelder oppbygning, sjangerkryssing og ambisjon er vi nok ikke så langt ifra. Musikalsk er dette dog langt tyngre, og band som My Dying Bride, Opeth og Therion blir mer korrekte referanser. Opeths evner til å krysse sjangre blandes med Therions massive symfonier og opera-elementer, og tilføyes My Dying Brides brutale stemninger. Men ta det med ro; Green Carnation behandler referansene med verdighet, og selv om det er lett å høre inspirasjonskilder kommer de definitivt frem til sitt eget uttrykk i løpet av denne utgivelsen.

Green Carnation ble opprinnelig dannet for rundt ti år siden, men da hovedmann Tchort fikk tilbud om å erstatte Mortiis i Emperor, ble bandet lagt på is og resterende medlemmer dannet In The Woods. Tchort var innom Satyricon, og da han bestemte seg for å trekke inn årene ble Green Carnation vekket til live igjen. Tchort (eller Terje Vik Schei som jeg mistenker at hans mor kaller ham) samlet sammen en rekke venner - deriblant medlemmer fra In The Woods, Tristania og Drawn - og spilte inn albumet Journey To The End Of The Night i 1999 (med release året etter).

Så etter en tid med intens komponering og bytting av samtlige band-medlemmer ble Light Of Day, Day Of Darkness spilt inn på sensommeren i 2001. Opptil 150 innspillingsspor ble tatt i bruk og med seg på platen har han fått blant annet barnekor, strykere og åtte operasangere. Ikke så rent lite ambisiøst, med andre ord.

Hvor ideen til å gjøre hele albumet som ett spor kom fra, vet jeg ikke. Kanskje Tchort (som står for all komponering) er gammel progfan, eller kanskje han bare digget Edge Of Sanity's Crimson-album så mye at han ville prøve selv. I alle fall kreves det ganske mye for å holde oppmerksomheten oppe over et så langt tidsstrekk. Men det fungerer. Vi snakker virkelig om en sammenhengende låt på nesten en time, og ikke det jeg var redd for - nemlig utallige partier som egentlig ikke passer 100% sammen.

Platen åpner ganske snilt i et slags progressivt rocklandskap, men snart strømmer metal-elementene på. Gotiske stemninger, My Dying Brideske gitar-riff og brøle-vokal velter inn i lydbildet og det hele blir massivt vakkert. Variasjonen er stor, og etter rundt en halvtime tar man blant annet det hele ned i et tilbakelent jazzparti, med saxofon og kvinnelig vokaleksperimentering. Men vi får også nok gjentagende gitar-riff og partier til at låtfølelsen beholdes. I mitt hode er denne CDen egentlig en LP, og skiftet mellom sidene kommer akkurat før dette jazz-partiet. (Kan noen ta ansvar og fikse en vinyl-utgave!?)

En og annen overgang kunne nok ha vært ørlite mer elegant, og et og annet riff kunne nok vært variert en smule mer - men dette er ikke annet enn uvesentlig småplukk. Green Carnation har levert intet mindre enn et lite mesterverk, en monumental komposisjon - og et album som uten tvil vil komme høyt opp når årets metal-utgivelser skal oppsummeres!

Dette er en plate som trenger litt tid, men gjør deg selv en tjeneste og tilbring noen timer sammen med Green Carnation. Det er det vel verdt!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Television - Marquee Moon

(Elektra / Rhino)

Midt i punkalderen kom det frå New York ei plate som låt ganske så annleis. Så underfundig, så energisk og så visjonær at den aldri kan bli gløymt.

Flere:

Loscil - Triple Point
The Low Frequency in Stereo - Futuro