Genre:
Rock
Stiler:
Indierock / Bluesrock / Garasjerock
Spor:
Seven Nation Army
Black Math
There's No Home For You Here
I Just Don't Know What To Do With Myself
In The Cold, Cold Night
I Want You To Be the Boy To Warm Your Mother's Heart
You've Got Her In Your Pocket
Ball and Biscuit
The Hardest Button to Button
Little Acorns
Hypnotize
The Air Near My Fingers
Girl, You Have No Faith In Medicine
Well It's True That We Love One Another
Referanser:
Pixies
The Soledad Brothers
Se også:
Get Behind Me Satan - The White Stripes (2005)
Icky Thump - The White Stripes (2007)
Jeg har alltid hatt denne plata.
Du har alltid hatt denne CDen. Du vet bare ikke helt hvor den står i hylla.
Del på Facebook01.04.2003 (opprinnelig fra pstereo.no)
Jeg har alltid hatt denne plata.
Det er som om Stanley Kubrick har gjenoppstått og blitt rocker. White Stripes har laget en CD full av musikk du har hørt før. Du har alltid hatt denne CDen. Du vet bare ikke helt hvor den står i hylla. Noen ganger er det veldig åpenbart, som i "There's no home for you here", hvor riffene fra "Dead leaves and the dirty ground" er omarbeidet til en slags åttespors "Bohemian rhapsody". Og selvfølgelig i Bacharach/Springfield-originalen "I just don't know what to do with myself", hvor Jack White nesten synger bedre enn Dusty Springfield.
Andre er mer obskure. "In the cold, cold night", kunne like gjerne vært noe Mazzy Star eller Peggy Lee hadde følt seg fram til. Men Hope Sandoval hadde aldri fadet inn i dette. Det gjør derimot Meg som synger mot et lettere skummelt orgel og en enkel, men effektiv gitar-regle. Eller hva med duetten "It's true that we love one another"? Jack og Meg leverer sammen med Holly Golightly fra Three Headcoatees en søt country-sak som i all hovedsak handler om hvorvidt det er Holly som elsker Jack, eller om det er Jack som elsker Holly. Og hvorfor Meg ikke bryr seg.
Og hvorfor jeg alltid har hatt denne plata.
Den åpner med noe som høres ut som et bassriff, men som egentlig er Jack med oktavpedal. Den slutter med Holly Golightly som vil drikke te. Innimellom er det bare masser av rock'n'blues, punk-kjærlighet og hyllester til alt fra Troggs og Kinks til Iggy Pop og Zeppelin. Tekster som til og med Cole Porter ville nikket gjenkjennende til. Og en historie om et ekorn som samler nøtter til vinteren. Det er helsikes tøft.
Du har hørt det. Du har alltid hatt denne plata.
Jeg har møtt en vill elefant midt i Afrika. Det var to i området, men rangeren var ikke sikker på om det var den ville eller snille. Det var i alle fall det han sa, mens han fiklet lett med rifla. Jeg er også usikker på hvilket lynne White Stripes sin elefant har. Men den er helt bombesikkert verd sin vekt i elfenben, og mere til.
Jeg har alltid hatt denne plata. Jeg har alltid likt White Stripes.
Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Takker for en fin anmeldelse.
"Elephant" er nok litt mindre tilgjengelig enn det "White Blood Cells" er, men etter noen gjennomlyttinger (noe forøvrig det forrige albumet også trengte), kommer de gode melodiene frem.
Heldigvis likte jeg de litt røffere låtene på "White Blood cells" best, så dette sitter rett i blinken!!
Enig med du, har vel lest de fleste anmeldelsene til denne plata. Anmeldelsen din er velbalansert og innsiktsfull..
Kårer den til den beste anmeldlesen av Elephant!
Takker for god lesning.
Helt enig i Point5, anmeldelsene her i groove er stort sett bedre enn de fleste andre aviser. Da mener jeg tabloid og nyhetsaviser, de skriver en linje om musikken er bra eller dårlig... Her får man en mer fyldig og bedre begrunnelse for albumet! Så stå på "dere i Groove"!! Jeg leser heller her enn i en vanlig avis før jeg skal ha en ny cd.