cover

Hold It In

Melvins

CD (2014) - Ipecac

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Metal / Stoner / Doom / Grunge / Støyrock / Eksperimentell rock / Alternativ / Hardcore / Punk

Spor:
Bride of Crankenstein
You Can Make Me Wait
Brass Cupcake
Barcelonian Horseshoe Pit
Onions Make the Milk Taste Bad
Eyes on You
Sesame Street Meat
Nine Yards
The Bunk Up
I Get Along (Hollow Moon)
Piss Pisstopherson
House of Gasoline

Referanser:
Black Sabbath
Butthole Surfers
Cows
Fantômas
Jello Biafra
Altamont
Swans
Boris
Eyehategod

Vis flere data

Se også:
Sieg Howdy - Jello Biafra & Melvins (2005)
A Senile Animal - Melvins (2006)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Grungebob Squarepants og Butthole Surfers byr på en real festkaramelvins!

Seigt, tungt, skurrende, eksperimenterende - og lettere på øret enn tidligere.

Melvins er en termosblanding gjørmetjukk pulverkaffe og dårlig hjemmebrent inntatt i solide slurker mellom bitene av vassen, methhead-tilberedt pepperonipizza under en muggbefengt parasoll på medbragte campingstoler foran B-film-drive in-kinolerretet på en regnfull parkeringsplass i Turdville, Washington.
Melvins er Walt Disney, The Addams Family og Sam Peckinpah på fleinsopp.
Melvins er Bukowski, MAD og filosofen Thomas Sowell forent på tynne bibelark rullet sammen til en feit joint på innsiden av låret til den ghettogatetrekkende transvestittprostituerte A. Hilter.
Melvins er Hank Williams, Throbbing Gristle og Black Flag i et heftig og usunt ménage à trois.
Dette er en kompliment.
Men først og fremt er Melvins bare Melvins.

Med den fødselsferske 12-sporsgodbiten Hold It In kan bandet klappe seg på skulderen, nikke raslende fornøyd med djevelhornene og si: "Vi nærmer oss 20 studioalbum, jøss!" (over 40 med alle EP-er, livealbum, compilations osv.) Over 30 år med sludge/drone/doom/støy/punk/alternativmetal, eller hva nå den korrekte betegnelsen er. Uansett, hvem bryr seg om merkelapper? Iallfall ikke Melvinsgutta. De har aldri snudd kappen etter fisen. Kulene har blitt til mens de skjøt. Stort sett treffer de blink. Heldigvis er de like treffsikre og blodtørstige som før.

Vokalist, gitarist og Melvinmajor Roger "Buzz" Osborne, bedre kjent som King Buzzo, er det eneste gjenværende medlem siden oppstarten i 1983 på nordvestkysten av USA. Den hardtslående trommeslager Dale Crover kom inn året etter; han er fremdeles med. Grunnbemanningen. Bandet har en tendens til å skifte besetning raskere enn du oppdaterer Facebookstatusene dine.
De kalles grungens gudfedre. Hadde det ikke vært for Melvins, intet Nirvana. Bla, bla. Gammel historie. Men der nevnte Nirvana, eller for eksempel Soundgarden, spilte en mer klassisk type rock (vers/refreng/vers/refreng) og egentlig låter som et litt røffere Bay City Rollers, har Melvins svømt en annen vei uavhengig av tidens trender og skiftende moteretninger. De har crawlet i alle fremadsprengende sidebekkers spor, plasket i alle sølepytter. Trassig lagt på svøm motstrøms. Melvins er de reaksjonære bassengpisserne av klodens syv hav.

Som Djevelen opptrer de i forskjellig skikkelser og former. Eksperimentelle og uforutsigbare. Noen ganger utilgjengelige. Tegnefilm uten å bli parodiske - Grungebob Squarepants! Humoren er sort som det sorteste hull. Sarkastisk og absurd. Refsende, uten at de går i den enerverende "bitter på verden-fella" slik en del av deres kolleger gjør. King Buzzo er forøvrig en av de morsomste rockemusikerne på denne siden av internettet (søk!). Musikken er … slepe en søppelsekk av slegger i et basseng av sirup tilsatt store mengder hurtiglim-seig. Helst er det tungt som Buzzos vom og oftest like crazy oppsiktsvekkende som hans Sideshow Bob-frisyre. Melvins har covret Venom, David Bowie og Roxy Music. Samarbeidet med Leif Garret, Merzbow og Jello Biafra. Spilt looney tunes-country. Gjort akustiske sett og nærmet seg frijazz i et metallutrykk med utgaven Melvins Lite med Mr. Bungle-bassist Trevor Dunn. Selvfølgelig har de oppnådd kultstatus. De har øvet innflytelse (utover den ovennevnte Seattlebølgen på begynnelsen av 1990-tallet) på band og artister som Neurosis, Mike Patton, Isis, Tool, Mastodon, Eyehategod og Squarepusher.

Som den fyldige Melvinskatalogen tilsier, de er produktive. Produktive og særs hardtarbeidende. Blant annet satte de seg fore med å havne i Guinness rekordbok for et par år siden: 50 konserter på 51 dager i 50 stater i USA. Legg dessuten til sideprosjekter som Fantômas, Men of Porn, Altamont, Lustmord og Venomous Concept. Tror du Melvins legger seg ned, gnagende på tøffelen og hviler på sine laurbær? Pøh! Det er like sannsynlig som at Rolling Stones' Charlie Watts skal delta i rytmisk sportsgymnastikk under de 31. olympiske sommerleker i Rio de Janeiro i 2016.

Denne gang har King Buzzo og Mr. Crover med seg likesinnede nutcases i Paul Leary og J.D. Pinkus, henholdsvis gitarist og bassist i det legendariske Texas-tjo og hei-bandet Butthole Surfers. En gjeng musikere viden kjent for sin støy-psykedelia-alternativ-rockemusikk, kaotiske konserter og ikke minst glupske appetitt for sentralstimulerende midler. Man kunne kanskje tro at samarbeidet ville bringe en kjemisk ubalanse i barregnskapet. Neida! Eller, jo kanskje. Det låter i hvert fall fortreffelig.

Bride of Crankenstein skurreåpner albumets dører som på rustne hengsler til en velkjent slowpunkgarasje som lukter umiskjennelig av gammel moro: Fyll, svette, røyk og diesel. In fact (som kule musikkanmeldere sier): gitarriffene er så seigklisset at Exxon Valdez-oljeflakene utenfor kysten av Canada umiddelbart ville fordampet av skam og misunnelse. King Buzzo er fremdeles den raffinerte riffmester. På den Leary-skrevne annenlåten, You Can Make Me Wait, seiler vi inn i natten på narkotiske puff-puff-skyer og tilbake til 1970-tallets soft rock-era. Hüsker du Ween? Bra! For det låter litt som begge band. Men med vocodervokalen (!) sendes tankene dessuten til Electric Light Orchestra, dog i en mer skranglet versjon. Brass Cupcake er også et stykke fuzzpoprock (à la Pixies) som fint kunne blitt servert i mors teselskap. Den glir imidlertid over i Barcelonian Horseshoe Pit - fire og et halvt minutt med baklengslyder, cymbalstøy og åpne akkorder med ekko. En sikker partyvinner!

Onions Make the Milk Taste Bad er klassisk Melvins. De revitaliserer seg selv og oldschool-begrepet. Eyes on You er skitten moro. Tre grep, enkel, nynnbar og skurrete. Grumsesang og tegnefilmvokal – Leary og Buzzo koser seg. King Buzzhole!

Sesame Street Meat (jepp, titlene er vittige) Godflesh-drønner så … øh, Guds hud krøller seg. Apokalyptisk. Tungt. Tregt. Snerresang. Forpint. Fuzzbass. Black Sabbath og Swans. Nine Yards har mer rettfrem pønkenergi mens den påfølgende The Bunk Up har en interessant og hoppende nervøs akkordprogresjon og rytmikk. Teknisk, hakkete og ganske så uklassifiserbar. Vokalen til lykketrollet fra Helvete har heller sjelden vært bedre. Med et interludium av klokkespill og gitarsynth (som egentlig låter som en blanding trekkspill og sekkepipe), før den langstrekker seg til et Ministry-aktig tema, gjør den kanskje til albumets mest besynderlige spor. Herlig!

I Get Along (Hollow Moon) sparker opp saloon-dørene og countryuler mot månen med frådende whiskyskum i sleivkjeften som en annen Reverend Horton Heat i duett med Messer Chups. Denne honky tonk-serenaden avløses så av den litt enkle rockeren ved det gyllenklingende navn Piss Pisstopherson. House of Gasoline avslutter det hele med et 12-minutters riffraffstøyfeedbackhelvete og så ... slår man av, eller setter albumet på igjen. Slik jeg gjorde.

Konklusjon: Melvins klør og stikker, svetter og stinker. Som før. Sludge-o-rama. Grovskårne sneglekjøttbiter servert saftige og blodige. Veloverveid jam. Nøye planlagt impro. Tartar. Delikatesse.
Noen finner Melvins repeterende og omtrent like festlig som en inflammatorisk tarmsykdom. Dem om det. Den harde kjerne vil elske albumet. For de ennå ubesudlede er Hold It In et utmerket sted å begynne utforskningen av et band som holder på tradisjonene de en gang skapte - og samtidig utvider dem.

Who dares Melvins.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

...
17.10.17 - 17:35

god jobb, har lurt etter informasjon...
15.10.17 - 22:49

glad for å bli med i...
15.10.17 - 22:48

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo