cover

American Idiot

Green Day

CD (2004) - Reprise / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poppunk / Punk / Hardrock

Spor:
American Idiot
Jesus Of Surburbia
I. Jesus Of Suburbia
II. City Of The Damned
III. I Don't Care
IV. Dearly Beloved
V. Tales Of Another Broken Home
Holiday
Boulevard Of Broken Dreams
Are We The Waiting
St. Jimmy
Give Me Novacaine
She's A Rebel
Extraordinary Girl
Letterbomb
Wake Me Up When September Ends
Homecoming
I. The Death Of St. Jimmy
II. East 12th St.
III. Nobody Likes You
IV. Rock And Roll Girlfriend
V. We're Coming Home Again
Whatsername

Referanser:
Ramones
Ash
Brainpool
The Clash
Hüsker Dü

Vis flere data

Se også:
International Superhits - Green Day (2001)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Ambisiøse pøbler

Alt i alt et vellykka punkeksperiment fra et evigungt, men samtidig modent band.

Siden Green Day slo igjennom med Dookie (1994) har de solgt godt med skiver og tjent mer penger enn de noengang håpet på når de noen år tidligere ga ut skiver på lille Lookout. Likevel har de sliti noe med å bli tatt seriøst. Nå skal kanskje dette rettes opp med en punkrockopera. I motsetning til svenske Brainpools forsøk av året, er denne skiva basert på bandets evne til å komme opp med enkle og fengende låter som står fint på egenhånd.

Jeg har lenge hatt sans for de smått banale og meget fengende låtene til Billie Joe Armstrong. De får meg på en måte til å føle meg som en nittenåring igjen. På American Idiot har de til en viss grad blitt grepet av en slags musikalsk stormannsgalskap, men ikke så voldsomt at det tipper over i det direkte patetiske. De klarer derimot å holde seg på beina gjennom pop, punk og visse småpompøse partier.

Jesus Of Surburbia og Homecoming er større, oppdelte musikkstykker. Begge strekker seg over drøye ni minutter. Hele skiva er nesten en time lang. Mye, vil noen si, men variasjonen er faktisk stor nok til at jeg følger interessert med hele veien. Bandet henter ikke overraskende inn elementer man kjenner fra deres tidligere hits. Denne gjenkjennelsesfaktoren vil antagelig få deg til å tenke at bandet går på tomgang, eller som meg, at de holder seg til en formel som funker. Armstrong har fortasatt nese for smittende poplåter og rett-fram-riff.

De tidligere nevnte Jesus Of Surburbia og Homecoming består begge av fem korter låter, sveiset sammen til ett stykke. Det er nok ikke like velfungerende hele veien. Skivas høydepunkter finner man andre steder, men jeg skal ikke påstå at jeg ikke får fot av de mer stormannsgale forsøkene også. For ikke å skremme noen bør jeg kanskje påpeke at all musikken på skiva fortsatt er bygget rundt den gode gamle Green Day-sounden.

Tittellåta, Holiday og St. Jimmy er låter i god gammel Green Day-stil. De fleste er kanskje hakket for mørke til å kunne hørt hjemme på gjennombruddet Dookie (1994). Likevel består de av samme krysning mellom punkens sinne og popens sjarm. Boulevard Of Broken Dreams blir antagelig for soft for enkelte. Sjøl foretrekker jeg dette framfor en hvilken som helst Good Charlotte-låt. Et par andre låter viser også mangel på baller i studioarbeidet, men dette veies stort sett opp med minneverdige melodier. Are We The Waiting er en underlig form for stadionrock, som om Doro, P.O.D. og Green Day skulle ha stått på scena samtidig. Extraordinary Girl og Wake Me Up When September Ends får meg til å mistenke at de har kommet over debutskiva til tidligere nevnte Brainpool (Soda fra 1994). Litt kred har de også klart å ro i land ved å få med Kathleen Hanna (Le Tigre og tidligere Bikini Kill) på Letterbomb. Hun dukker riktignok opp bare såvidt i introen.

I'm not part of a redneck agenda
Now everybody do the propaganda!
And sing along to the age of paranoia.
- fra American Idiot

Det virker som om George W. Bush har bidratt til å endre mange amerikaneres syn på seg selv. I tillegg har han vekket store deler av den sovende opposisjonen. Stadig flere artister er opptatt av å markere avstand til et system de er skeptiske til og myndigheter de har mistet all tro på. Dermed har kanskje dagens amerikanske regjering gjort mer for politisk korrekthet enn noen annen i min levetid. Green Day finner i alle fall plass til både ungdommelig frustrasjon og snerring mot systemet på denne skiva.

Bandet har denne gang lagt lista høyere enn andre i samme stilart, og klarer samtidig å komme seg over. Dermed har de sannsynligvis klart å lage årets mest interessante Californiapunk-skive. Likevel har de nok et stykke igjen til betegnelsen "tenkende manns punk".

Green Day er litt bitrere og mørkere enn tidligere, uten å miste fokus på enkle hooks og spilleglede. Jeg er nok i ferd med å bygge opp en slags ny tro på dette bandet, som jeg ikke har hatt siden de første gangene tok meg på senga med 39/Smooth og Dookie for mange år siden. Green Day har på ingen måte mista grepet, slik som Offspring har ... vel, det forutsetter kanskje at man synes Offspring noengang har hatt noe grep. Poenget er at denne trioen har klart å bli noe mer modne, uten å virke som forvokste guttunger med krampeaktige punkfakter.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


MoHa! - One-Way Ticket to Candyland

(Rune Grammofon)

Hos Moha! fører mer struktur til mer ekstase.

Flere:

Simon Joyner - Out Into the Snow
Aphex Twin - drukqs