cover

Last Exit

Junior Boys

CD (2004) - Domino / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Elektronika / Elektropop / Indiepop / Leftfield / Downbeat

Spor:
More than real
Bellona
High come down
Last exit
Neon rider
Birthday
Under the sun
Three words
Teach me how to fight
When I'm not around

Referanser:
Kraftwerk
Depeche Mode
Underworld
Kings of Convenience
Manitoba
The Postal Service

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


En er en, og to er to.

Vi hopper i vann, vi triller i sand. Regn, regn, regn, regn.

En er en, og to er to.

Som et slags elektropopens svar på regndanseren Sigbjørn Obstfelder kjører Junior Boys elektronikabil i et blågrått og regntungt landskap. Et landskap du aldri har vært i tidligere. En verden du bare har ant eksisterer. Det regner. Men ikke regn slik du kjenner det.

Jeremy Greenspan gløtter ut av bilvinduet sitt. Han har kjørt i flere timer. Stemmen er sliten, nesten likegyldig. I baksetet har Johnny Dark et brelett-enkelt, nesten hviskende synthoppsett. Keyboardene gir ikke alltid fra seg lyd, men kommer framover i lydbildet etter som albumet beveger seg framover.

Tenk deg at Kraftwerk lager en cover av Depeche Mode's synthpopklassiker "Everything counts", og at Kings of Convenience gjør vokalen. Tenk deg at New Orders Peter Hook dukker uventet opp for å ta en bass-solo. Tenk deg at dette blir soundtracket til Tore Renbergs musikalversjon av Bladerunner, der Morten Harket har rollen som den syngende Deckard.

Du kan gjerne tenke deg noe helt annet. Det er allikevel ikke slik du tror. Junior Boys klarer på et mystisk vis å rane til seg stemninger, følelser, tidsrom fra steder jeg bare vagt kan erindre. Det er nesten som om de har tatt for seg platesamlingen min og lurt på hvordan de kan gjøre den bedre.

Mot slutten av albumet klarer de det jaggu meg også: "Under the sun" kommer snikende som gjenglemt Underworld-spor, fortsetter som et gitaroppjustert Kraftwerk og har en lengsel i seg som ikke en gang Martin Gore har vært i nærheten av på 20 år. "Three words" høres ut som noe Paal Waaktaar kunne ha skrevet omtrent rundt "Scoundrel days", men med en Aphex Twin på trankapsler i produsentsetet. "Tell me how to fight" er, på tross av kung fu-tittelen, lillebroren til New Orders "Elegia", en svevende elegi som i sin umiddelbare naivitet balanser hårfint mellom nutrasweet og sitrondrops.

Sjelden har kjølig minimalisme, avant garde og fintfølende, nesten nølende elektronisk nybrottsarbeid vært mer dekkende. Det er lenge siden jeg har blitt så oppstemt av så regnfyllt vellyd.

Vi hopper i vann, vi triller i sand. Regn, regn, regn, regn.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Flere:

The Shins - Chutes Too Narrow
Haust - Powers Of Horror