Genre:
Rock
Stiler:
Emo / Alternativ / Grunge / Poppunk / Indierock
Spor:
Bleed American
A Praise Chorus
The Middle
Your House
Sweetness
Hear You Me
If You Don't, Don't
Get It Faster
Cautioners
The Authority Song
My Sundown
Splash, Turn, Twist (vinyl)
Referanser:
that dog
Christie Front Drive
The Promise Ring
Emo-FM
Jimmy Eat World er litt uspiselige, men gode på rytmikk og dynamikk.
Del på Facebook23.01.2002
Det er ingen grunn til å benekte det faktum at Jimmy Eat World lager fengende og iørefallende låter. De spås nå av forståelige grunner å bli det neste store indierockbandet, med kun sporadisk konkurranse fra sammenlignbare artister som Deathcab for Cutie, Dismemberment Plan, Appleseed Cast eller The Get Up Kids, som crosser over til major-publikummet.
Om de er et verdifullt tilskudd til den alternative musikkscenen eller om de bare er en videreføring av amerikansk FM-rock, se DET er et mye vanskeligere spørsmål. I likhet med mange andre av bandene som faller inn under kategorien emocore (og da ikke post-hardcore som Fugazi, At The Drive In, Rites of Spring er eksponenter for, men snarere den andre bølgen med Sunny Day Real Estate og The Promise Ring som fremste fanebærere) henter de like mye fra radiovennlig 1980-talls rock som REO Speedwagon og Winger og den melodiøse punk-energien som Nirvana eller Black Flag tidvis stod for.
Mye av dette er musikk jeg fant svært kalkulert og usmakelig allerede ved første runde. Det som gjør Jimmy Eat Worlds musikk appellerende er de kraftfulle, nesten dansbare trommeslagene, og dynamikken mellom mosh-verdige gitarriff og søtladne popmelodier. Bittersøt "tyggegummi iørefallenhet" bygget omkring uhyre catchy melodilinjer, og svært oppløftende og positive melodilinjer hjelper også. Dette er også et supertight kraftensemble som presterer klassisk rockøs av beste merke.
Tekstmessig er platen svært allsangverdig. Tekstene er oppriktige nok, og gir uttrykk for personlig refleksjon, frihetstrang og autoritetsoppgjør. Jeg savner imidlertid likevel noe av den nerven og essensen som man fant hos en Kurt Cobain eller Bob Mould (Husker Du).
Enten begynner jeg å bli gammel eller så er det noe uspiselig med de cheesy melodilinjene som reduserer noe av sjarmen. Ellers er dette nemlig svært så friskt og fengende.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Hmm, interessant skrevet Jan Olav, men du er nok for gammel ja...! ;)
disse gutta pøser ut den ene sjefe låta etter den andre.. man kan ikke ikke like dem. de er eksperter på å lage låter som er rolig og kraftige...