cover

Capture/Release

The Rakes

CD (2005) - V2 / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Post-punk / Indierock

Spor:
Strasbourg
Retreat
22 Grand Job
Open Book
The Guilt
Binary Love
We Are All Animals
Violent
T Bone
Terror!
Work, Work, Work (Pub, Club, Sleep)

Referanser:
XTC
Orange Juice
Wire
Gang of Four
Bloc Party
Franz Ferdinand
Maxïmo Park
The Futureheads
Kaiser Chiefs
The Killers
Art Brut
The Libertines

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Byen fanger

Enda mer neopostpunk fra de britiske øyer. Metningspunktet ligger og lurer rett rundt hjørnet, men fortsatt klarer vi litt mer.

Jeg skulle lett kunne avfeie Capture/Release som enda mer posering for poseringens skyld. Avfeid The Rakes som bare enda mer neopostpunk, indie-disco eller den term som eventuelt måtte passe for band av deres like. Tross alt er det mange britiske band med fascinasjon for Gang of Four, Wire og Orange Juice. Alle synes de å dele noen fellestrekk, det være seg angulære gitarer, tighte, halvt metalliske rytmeseksjoner, eller en litt livstrett og avstumpet vokalist med mye seksuell frustrasjon å skrive av seg. Forbrukersamfunnet, kald materialisme, Bacardi Breezer, fish and chips, döner kebab, birds, tarts and boring old farts, britpop nights og Disco 2000; alle er de vesentlige bestanddeler når dagens unge britiske menn forsøker seg på kontemporær samfunnsskildring. Av disse er Alan Donohoe i The Rakes utvilsomt av de bedre. Hans og The Rakes Capture/Release er storbymusikk av godt merke, grimete og lurvete, med angrep etter angrep av huggende gitarslag, samt tekster om individets fall og stillstand.

Den første som uansett kan hevdes å virkelig ha lyktes med dette etter tusenårsskiftet var en 22 år gammel chav fra Birmingham. Mike Skinners The Streets tok musikken ned fra britiske council estates og ut i verden gjennom hip hop som ikke var hip hop, spoken word som ikke var spoken word og garage som var akkurat nok garage til at man kunne øve i den. Sammensmeltingen av dette ble et fantastisk stykke cross-over. Og Mike Skinner kunne kjøpe ånkli gull, og ikke bare juggel fra Argos. Original Pirate Material kommer til å stå igjen som et av dette tiårets virkelig pionérarbeider, både fordi den var det første virkelige musikalske dokumentet over Storbritannia fire år etter New Labours maktovertagelse (Oasis' Standing on the Shoulders of Giants teller ikke), og fordi den i all hovedsak kom til live trass i begrensede opptaksmuligheter.

The Futureheads, Kaiser Chiefs, Maxïmo Park og Bloc Party har alle på sine vis lagt biter til puslespillet av Great Britain som The Streets begynte på med OPM og fortsatte med på A Grand Don't Come for Free. Forbløffende nok har disse ulike bandene gjort en gjennomgående stødig jobb, og levert beskrivelser som har maktet fortelle noe om nåtidige Storbritannia. Når The Rakes nå kommer trekkende med sin debut kommer de ikke akkurat i grevens tid. Det de gjør, har flere allerede forsøkt seg på, sågar med hell. De har til alt overmål latt seg produsere av Paul Epsworth, som allerede har hatt fingrene på Bloc Party og Maxïmo Park. Capture/Release bør kort og godt holde mål langt utover det forventede om noen skal gidde ta notis av dem. Muligens er det for sent. Men jeg velger likevel å slå et slag for dem. Litt for å være trofast mot genren. Men også fordi The Rakes på sitt beste, som på singlene 22 Grand Job og Strasbourg, er helsikes gode.

Vokalist Alan Donohoe, gitarist Matthew Swinnerton, bassist Jamie Hornsmith og trommis Lasse Petersen (hvis pass er dansk, og ikke norsk -trommiser har gjerne danske pass) har ikke gjort så veldig mye mer enn gi ut en stripe gode singler og skaffe seg et godt live-rykte i London - NME har med andre ord vært på døren (og sikkert allerede rukket lukke den igjen). Capture/Release er således bestemt å skulle befeste dette ryktet, noe den da også gjør med relativ letthet.

Spesielt gledelig er bandets gjenkreving av London; plutselig er ikke byen lenger redusert til kun Madame Tussaud og Cool Britannia, den er atter igjen et stinkende hull av penger, en osende pytt av bedrag, skitten sex, meningsløs vold, snuskete one-night stands og falske sykemeldinger. Man mer enn aner Joe Strummers ånd i Capture/Release, hans lek med ulike musikalske genrer og uttrykk, samtidig som de skarpskårne gitarene som kjennetegnet Wire og Gang of Four er allestedsnærværende hele albumet igjennom.

Sannsynligvis har ingen av neopostpunkens aktører tilnærmet seg originalene med like mye ærefrykt som The Rakes, og samtidig utvist like godt skjønn. Skal man først kopiere andre kan man like gjerne gå grundig til verks, først som sist. Man nærmest venter på at IRA skal ta til våpen igjen, eller at Queens Park Rangers årgang av 1981 skal innfinne seg til hjemmekamp mot Coventry i en skikkelig bedriten kamp på Lofthus Road, alt mens Donohoe mot et bakteppe preget av thatcherisk angst og hypnotisk huggende gitarer på uhyggelige Terror! messende preker at "Baby stay here /In the shadow of the buildings /In familiar surroundings /In your safety zone," mens bombene faller i form av fettede gitarer.

The Rakes har selvsagt også fordelen av å kunne skue tilbake på kald krig og kontraspionasje med ettertidens ironiske klarsyn, hvilket gjøres på fortreffelig vis på glimrende Strasbourg:

I'll meet you in West Germany /October 1983 /I know that freedom was a lie /I know your husband was a spy /You say that words are impotent /But they can help us pay the rent /I knew for sure there was nothing left /Except the vodka on your breath

Jeg irriterer meg likevel aller flyktigst over at de teller opp på tysk, da den prøyssiske pastisjen begynner å bli temmelig oppbrukt, men håper gutta med tid og stunder kommer tilbake med en låt om den østtyske skiskytteren Frank-Petter Rötsch, som herjet i sporet og på standplass gjennom hele 80-tallet (nåja, forhåpentligvis ikke på standplass...). Og vi venter dessuten fortsatt på den definitive hommage til grenseovergangen Checkpoint Charlie.

Andre låter å merke seg er den huggende Retreat ("Everything is temporary these days / Might as well go out for a third night in a row"), smarte 22 Grand Job ("22 grand job / In the city / it's alright") og de brutalt åpenhjertige Open Book og The Guilt. På T Bone kaster de seg ut i electropunk-lendet, og kommer mer enn godt ut også det.

Ballet avsluttes med Work, Work, Work (Pub, Club, Sleep):

I've got the same shirt on for two days in a row /With a soya sauce stain so everyone knows /Can shower and scrub /Still smell like the smoking bit in a Weatherspoons pub...

...tilkjennegir Donohoe på karakteristisk lite spektakulært vis, i en neopostpunk-versjon av Jørn Hoels Inkululeko.

Lik en Ray Davies, Damon Albarn eller Joe Strummer har Donohoe tatt oss med til London, festet sitt navn til gatene og smugene, de røykfylte bulene og togene på undergrunnen. Alle har de innsett at alt var bedre før, at samtiden ikke kan håndteres før den kommer på avstand. Få har likevel sagt det så klart som Donohoe i det Work, Work, Work toner ut:

Lean back, stare up at the ceiling
I just drift along with no focus or meaning.

Og i morgen venter nok en kjip, lang dag på kontoret. Må det virkelig være sånn?

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo