cover

Neon Bible

Arcade Fire

CD (2007) - Merge / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Post-rock / Alternativ

Spor:
Black Mirror
Keep the Car Running
Neon Bible
Intervention
Black Wave/ Bad Vibration
Ocean of Noise
The Well and the Lighthouse
(Antichrist Television Blues)
Windowsill
No Cars Go
My Body is a Cage

Referanser:
Talking Heads
David Bowie
Bruce Springsteen
Interpol

Vis flere data

Se også:
Funeral - Arcade Fire (2004)
Funeral - Arcade Fire (2004)
The Suburbs - Arcade Fire (2010)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Musikkmisjonen

Arcade Fires vanskelige andrealbum er et studium i moderne teologi og et samfunn fortapt i teknologiens opphøyde eksistens.

Sekulariseringen av samfunnet er 1900-tallets største problem for religionsinstitusjonene. For en såpass moderne religion som kristendommen har kunstens frigjøring av individet ført til en splittelse innad, hvor diskusjonen har vært hvorvidt man skal forsøke å forene troen med ulike kunstgreners epokegjørende og grensesprengende utvikling eller om man skal forholde seg til gamle dogmatiske sannheter. Som en religion med visjoner om verdensherredømme kunne ikke kristendommen la tiden løpe ifra seg, men institusjonen gjorde til dels det. Resultatet er at dagens kristendom er en multispaltet og motstående trosretning hvor undergrenene er så mange at nesten enhver apostel har sin egen tilhørerskare.

Kampen mot sekulariseringen begynte derfor utenfra. Musikkscenens misjonærer er frontet av anerkjente kristne navn som Sufjan Stevens, Danielsons Familie og vårt eget Serena Maneesh. I ulik grad forener de tro med moderne populærkulturelle uttrykk. Indierockens overgang til mainstream ble perfeksjonert blant annet da Arcade Fires album Funeral, som for alvor ble løftet ut til massene. Funeral bar låter som var umiddelbart tilgjengelige, pakket med et urbant og trendy sound som senere skulle sette standarden for ulike indierock-bevegelser verden over. Funeral var en plate om gruppens smertefulle opplevelser i hverdagen, finurlig skrevet som et nabolag vi alle kunne kjenne oss igjen i. Neon Bible er oppfølgerplata hvor Arcade Fire har flyttet fra det snøkalde nabolaget i Montreal og ut i verden.

Her ser de krig, elendighet. Segregering som leder til fortapelse. Aggressiv amerikansk utenrikspolitikk som sanker støtte fra europeiske nasjoner som kjemper side om side mot fiender i kapitalismens ånd. For Arcade Fire utformes denne krigen som en skjult tredje verdenskrig basert på menneskets evige kamp med naturen. Den moderne teknologiske utvikling har ført menneskeheten ut i en tåke av frustrasjoner hvor verdens undergang er i hendene på stormakter på utkikk etter et totalitært verdensherredømme. Ved å inneha teknologisk overmakt sitter man med knappen som kan utslette livet til millioner av mennesker. På plata Neon Bible veksler gruppen mellom å beskrive et samfunn i tiden før noen trykker på denne apokalyptiske knappen, og tiden hvor den allerede har blitt brukt.

Keep the Car Running er en paranoid og klaustrofobisk fortelling om en person som er jaget av en usynlig trussel i et samfunn hvor alt håp synes tapt. Den er en naturlig tematisk etterfølger av den destruktive åpningslåten Black Mirror hvor tredje verdenskrig allerede raser: "The Black mirror knows no reflection. It knows no pride or vanity. It cares not about your dreams". Men allerede på Keep the Car Running hintes det om et håp: "They know my name 'cause I told it to them. But they don't know where. And they don't know when it's coming. When it's coming. Oh! When, but it's coming!"

Så begynner kristologien å ta form. Kritikken av av den moderne teknologien synliggjøres på låten Neon Bible. En slags spydig metafor for det hvordan det moderne blir brukt som usynlig skrift og rettesnor for tilværelsen. Komplett komponert med blinkende neonlys i introen. "Not much chance for survival if the Neon Bible is true!" Arcade Fire bygger et slags fransiskansk opprør mot samtiden, hvor idealet er en asketisk livsstil med bibelen som redningen. Samtidig sparker de imot kirkeinstitusjonens glemsel av bibelens originale kjærlighetsbudskap. Det er denne dualistiske tematikken som bærer Neon Bible fremover. Kampen mellom nåtiden og fortiden, hva betyr den for fremtiden?

Via den mislykkede intervensjonen til hovedpersonen i Intervention, som forsøker å få befrielse for sine krigerske synder gjennom frivillighetsarbeid i kirken, spiller Arcade Fire seg etterhvert ganske langt bort fra nabolaget Funeral handlet om. Antichrist (Television Blues) tar for seg den revolusjonære faren med datteren som kan synge lik en lerkefugl og derfor ber Gud om å bruke henne som et speil for verdens gode dyder og muligheter. Neon Bible avsluttes med Arcade Fires svar på den ultimate frelse på No Cars Go og My Body Is A Cage. Frem til da har de vist frem dagens samfunn som blasfemisk og krigersk; fortapt i glansen av troen på individets befrielse og dets opphøyelse av teknologi. Det er et gjennomført interessant studium og krever gjentatte dype gjennomlyttinger hvor nye detaljer stadig åpenbarer seg.

Det interessante med historien til sekulariseringsprossesen er hvordan kirken selv hadde skylden for sitt frafall av tilhengere. Det moderne samfunn springer ut av kirken, ikke omvendt. Arcade Fire vet dette. Neon Bible er derfor et konseptalbum som du kan elske eller å hate, ut i fra ditt eget religiøse standpunkt. Likevel er det skrevet som et inkluderende manifest man er nødt til å beundre. Ikke fordi at de er postmoderne kunst-teologer, ikke fordi de forkynner sin tro til lytteren ubevisst, men fordi de bygger en konseptskive som omfavner en hel verden i troen på menneskets utvikling og kamp mot egen undergang. Denne "usynlige" misjonen som ligger til grunn for plata, vil nok gå mange tabloidhipstere hus forbi, men for lytterne har Arcade Fire laget 2007s hittil mest ektefølte beskrivelse av samfunnet vi alle er del av.

Så kan man være enig eller uenig i deres løsning på hvordan vi skal redde oss ut av det.

comments powered by Disqus

 



Georg Aasen
2007-03-11Pretensiøs anmeldelse!

Jeg blir målløs av hvor pretensiøs og selvgodt det er mulig og skrive i det som skal være en anmeldelse av ei plate. Hvis anmelder klarer å rive seg løs fra masturbasjons-sesjonen rundt fremmedordboka og teologi101 kunne dette ha vært lesverdig, men dette blir bare stakkarslig og trist.

Carl Kristian red.
2007-03-12Uenig

Det er direkte befriende å lese en tekst som forsøker å se på INNHOLDET i en større sammenheng. Det er altfor få skribenter som tør, eller har evnen, til å relatere et rockalbum til noe utenfor selve musikken. Arcade Fire er defintivt et band som har denne dimensjonen, og det ville vært rart om man ikke redegjorde for dette i en omtale. I dagspressen framstår Arcade Fire som "nok indieband fra Montreal, nå er det vel snart nok canadiske indieband?", som man kunne lese i Dagbladet. Ergo: Alt gjøres endimensjonalt, ingenting skiller seg ut. Denne anmeldelsen greier på en strålende måte å ta noe av bandets anskuelse av verden på alvor, og dermed framstår Arcade Fire som egenartet og flerdimensjonalt. Noe Arcade Fire fortjener. Noe alle band fortjener.

Å karakterisere anmeldelsen for pretensiøs og selvgod er i denne sammenhengen rett og slett en ren anti-intellektuell handling. Musikk er mer enn lyden av et riff.

kman
2007-03-12Også målløs...

Kan ikke annet enn å si meg fullstendig enig med Georg Aasen. Makan til fjollete anmeldelse er det lenge siden jeg har lest. Ikke vet jeg om anmelderen kun har et sterkt ønske om å framstille seg selv i et intellektuelt lys, om dette er en tekstanalyse i norsk hovedfag, eller om andre motiver ligger bak...

MEN; om dette er standarden for grooves anmeldelser i tiden som kommer, frykter jeg at siden blir forbeholdt en liten, pretensiøs anmelderklan som svever rundt i sine flerdimensjonale verdener...

Tor Hernan Floor
2007-03-12Arcade Fires Pretensiøsitet

Altså. Måten teksten er skrevet på, er det virkelig verdt å kritisere? Hva med om du var uenig i platas kvaliteter? Tekstens innhold? Kom med saklig kritikk! Den type av anmeldelser jeg skriver baseres kun på hva jeg synes, jeg kan ikke skrive hva andre synes, og jeg kan ikke skrive slik andre ville skrevet den. Om du synes denne anmeldelsen blir for avansert eller pretensiøs, så la vær å lese den, og i alle fall å kommentere den. Det er jo svært mye enklere å slenge med leppa enn å si noe positivt hva? Groove formidler gjennomarbeidede og reflekterte anmeldelser, men jeg representerer ingen stil eller norm for noe de står inne for. Enten får du følge med i timen eller snike deg ut og smugrøyke med de andre som ikke klarer akseptere at meninger presenteres slik meninger er.

Svein Inge Sæther
2007-03-13Driv på!

Så dette er "fjollete", kman? Du liker ikke at folk tenker, med andre ord. Dette er ganske riktig en anmeldelse utenom det vanlige. Den er grundig, gjennomtenkt og original, i motsetning til det som er gjengs. Den er et forsøk på å forstå noe som ikke ligger oppe i dagen, ready for comsumption. Jeg oppfordrer Floor til fortsatt å skrive sine anmeldelser etter eget hjerte og hode, og groove.no oppfordres til å publisere dem.

0990
2007-03-13Relevansen..?

Jeg forstår rent overfladisk hva du skriver om kristendom og sekularisering, men jeg sliter litt med å se hva dette har med Neon Bilbe å gjøre. For å låne dine ord for å formulere et spørsmål: Er Arcade Fire en av "musikkscenens misjonærer" som " forkynner sin tro", en tro som handler om " troen på menneskets utvikling og kamp mot egen undergang"?

Jeg er kanskje en tabloidhipster som lar dette gå meg hus forbi, men jeg har problemer med å se Neon Bible som et forsøk på å lage et _religiøst_ konseptalbum. Post-moderne teknologi- og krigs-frykt, ja vel, men man trenger vel knapt være religiøs for å føle seg fremmedgjort i et postmoderne samfunn?

Ellers er det jo definitvt fyldig og velskrevet, men jeg tar ikke helt de bibelske proporsjonene. Og hva med _musikken_?

kato
2007-03-14hvorfor

hvorfor er det egentlig ingen som svarer på noen av spørsmålene folk stiller, istedet for å bare komme med hvor "dristig" og "vågal" anmeldelsen er? jeg lurer også på sammenhengen mellom det første avsnittet og resten av innholdet.

0990
2007-03-14Ingen mellomting?

Selvfølgelig er ikke tabloidenes 100 ord lange anmeldelser noe å trakte etter, men så er verden heldigvis organisert slik at det finnes noen gråsoner mellom disse polene - man har flere valg. En blanding av VG og Dagbladets omtaler av denne plata og denne omtalen hadde kanskje vært å foretrekke, etter mitt skjønn. Det er dessuten veldig lett å ta journalister i VG og Dagbladet for deres lettfattelige og grunne anmeldelser, og ofte er dette med rette - men man skal også huske at de ikke blir viet noe i nærheten av den plassen en Groove-skribent blir tildelt når h*n skal omtale en plate.

Ellers forstår jeg ikke helt antipatiene mot å fremme meningen om at dette er en pretensiøs tekst. Floor spør om det virkelig er verdt å kritisere måten teksten er skrevet på, og selvfølgelig er det det om stil og skrivemåte står i veien for at man får et inntrykk av en plate. Spesielt paradoksalt er det at en skribenten av en tekst som så til de grader hviler på nettopp "måten den er skrevet på", betviler lesernes rett til å kritisere nettopp dette. At teksten er original og særegen er sikkert korrekt, men jeg ser ikke at dette i seg selv skal være noe argument for tekstens kvalitet.

Ellers må jeg få utbrodere mitt spørsmål om hvor det blir av de musikalske betraktningene i denne omtalen. Jeg har, etter å ha lest anmeldelsen flerfoldige ganger, ikke klart å finne en eneste indikasjon på hvordan denne plata lyder musikalsk. Selv har jeg hørt plata et titalls ganger, og forstår på sett og vis de religøse referansene, som jo når sant skal sies også reflekteres i musikken. Men hvordan fortoner denne anmeldelsen seg for en som ikke har hørt plata? For meg fremstår den som en småinteressant tekst på bakgrunn av at jeg faktisk har _hørt_ den - jeg aner ikke hva jeg hadde fått ut av den uten inngående kjennskap til plata.

Og jeg mener på ingen måte å frata deg noe kreditt for å ha skrevet en velformulert og ryddig tekst. Jeg stiller bare visse spørsmålstegn ved dens kvalitet som kritikk av en musikalsk verk, samt det eventuelle utbyttet leserne av kritikken måtte få.

Tor Hernan Floor
2007-03-14Journalistikk vs. Akademi

Jeg er smigret over all oppmerksomheten rundt denne anmeldelsen. God eller dårlig tilbakemelding, det er uansett flott at den blir lest. Fortsett med det.

Når det gjelder hvorvidt det er verdt å kritisere tekstens skrivemåte er det naturlig at leserne vil splittes utifra hvilket språk de foretrekker å lese. Jeg for min del synes at enhver type av journalistikk bør være utfordrende. Om man må bruke Wikepedia ved siden av, tar ingen skade av det, men det er slik jeg ser det. Dette er en debatt verdig et eget forum. Hverdagspressen har over lang tid undervurdert leseren, eller nedjustert nivået slik at det skal nå frem til absolutt alle, men vi er jo ikke alle like. Dette er en debatt jeg finner utrolig interessant og som jeg gjerne vil skal frem i lyset.

I og med at jeg selv har studert religion var dette albumet en måte å forene akademi med musikkjournalistikk. Arcade Fire har lenge vært religiøse misjonærer. De kler seg i Amish-kostymer (typisk franssiskansk), de spiller inn albumet i en kirke, og besøk hjemmesiden deres så ser du at den er tatovert med religiøse undertoner. Det finnes ulike referanser til både nye og gamle testamentet i deres tekster. Jeg ville derfor skrive en anmeldelse som var deres misjon verdig, samtidig som jeg ønsket å gjøre den opplysende for leseren, snarere enn en mer tradisjonell oppramsing av ulike spor og deltagende artister.

Som du sikkert ser har jeg heller ikke nevnt noe bakgrunnsinformasjon om bandets ulike vokalprestasjoner, musikalske ferdigheter eller gjestespill fra bl.a Calexico. Dette kunne skrives på denne måten nettopp fordi Arcade Fire er et band du skal være relativt døv for å ikke ha hørt om eller lest noe om tidligere, i alle fall om du er interessert i musikk. Det handler om å plassere musikk i en større kontekst. Det er relativt sjelden man får muligheten til det, det var derfor interessant å prøve når den først bydde seg.

Jeg takker atter en gang for all oppmerksomhet, ros og ris. Som de sier i media. All publicity is good publicity! Snurr debatt.

Svein
2007-03-14Variety is the spice of life, yeah?

Tror ikke akkurat Floors tekst betyr noen ny retning for groove, og jeg liker at det dukker opp noe som er nytt og annerledes - men jeg HAR litt problemr med å skjønne hva den unge mannen faktisk MENER av og til..... :) Både her og i tidligere tekster syns jeg han har en tendens til å dynge på noe veldig og der vanskelig å få noe inntrykk av musikken.

Men det kan være kult å lese uansett..!

TT
2007-03-14Hip Hop

Når man ser på hvilke plater anmelderen før har anmeldt, ser vi at han utelukkende har anmeldt hip hop for groove.no. I denne sjangeren er tekstene ofte mye viktigere enn musikken, noe som kanskje forklarer det voldsomme fokuset på disse. Men det er virkelig rart å lese en anmeldelse av musikk uten å se en eneste beskrivelse av denne. Selv om noen her kritiserer Dagbladet sine anmeldelser av plata synes jeg deres er mye å foretrekke fremfor denne.

Thomas Vordal
2007-03-14Ja, jeg vet det er simpelt å angripe dagspressen, men...

Først vil jeg poengtere at jeg ikke kritiserte Dagbladets anmeldelse av denne plate. Selv om også den har liten verdi ut over det å være en slags kjøpsoppfordring, er den ikke blant de aller verste. Hvis man leser samme anmelders "12 linjer tekst og terningkast 6"-anmeldelse av Neil Young Live at Massey Hall 1971 er man nok nærmere bunnen.

Det som gjør Floors anmeldelse både interessant og spennende er at den har verdi også _etter_ at du har hørt plata noen ganger. Selv om den ikke er grensesprengende på noen måte, er det en anmeldelse som utfordrer leserens forståelseshorisont både mht. hva en plateanmeldelse bør inneholde (må en anmeldelse inneholde minst sju referanser til andre artister/band når man beskriver soundet?), samt gir inspirasjon til nye måter å tilnærme seg musikk og tekst på.

Det finnes jo andre måter å begynne en anmeldelse av Neon Bible på enn å namedrope David Bowie i det første avsnittet?

0990
2007-03-14Joda

Det er helt fair å trekke inn kunnskap fra andre felter i en musikkanmeldelse, og jeg betviler ikke at refleksjoner omkring religiøsitet er relevant i en omtale av Neon Bible. Jeg synes bare anmeldelsen var påfallende lite informativ, og at vinklingen din ikke får frem hva albumet formidler på en tilfredsstillende måte. Det er vel å bra å foreta et dypdykk i intensjoner og eventuelle misjonerende mål, men jeg synes det med fordel kan parres med en noe mer sober beskrivelse - i alle fall en beskrivelse i det hele tatt - av det musikalske. Du er naturligvis i din fulle rett til å utelate dette, men jeg er nå en gang så konservativ at betraktninger om musikken hører hjemme i anmeldelser av musikkprodukter. Og at man skal være rimelig "døv" for å ikke "ha hørt om eller lest om" Arcade Fire og deres virke er jo greit nok, men dette er nå en gang en anmeldelse av en konkret plate, og jeg mener fortsatt at den har lite eller ingenting å tilby en som ikke har hørt plata. For målet var vel å omtale nettopp plata? Igjen må jeg få presisere at jeg ser med blide øyne på alternative måter å beskrive og omtale musikk på, men jeg synes ikke akkurat denne anmeldelsen er noe kroneksempel på hvordan det bør gjøres.

Ellers forundrer det meg fortsatt at du er såpass blind for din egen tekst at du i ditt første svar i denne tråden spør hva som er vitsen med å kritisere måten anmeldelsen er skrevet på. Du har åpenbart foretatt en nøye vurdering før du valgte å utforme teksten som du gjorde, og du må ha vært klar over at det var en kontroversiell måte å omtale en plate på - hvorfor da overraskelsen over at det stilles spørsmål ved? Og om beskyldningene om pretensiøsitet muligens ikke var velfunderte basert på anmeldelsen, kan vi vel si at de retrospektivt rettferdiggjøres når du ber vedkommende stikke og smugrøyke da han åpenbart ikke er i stand til å følge dine tankesprang.

0990
2007-03-14Vi er ikke uenige, Thomas.

Vi er virkelig ikke det. Jeg forsøkte bare å påpeke at det i mange tilfeller ikke er den konkrete journalisten som sitter med et brennende ønske om å kun bruke et ensifret antall linjer på en anmeldelse. Forut for dette ligger det nok redaksjonelle vurderinger om plass og lignende.

"Det som gjør Floors anmeldelse både interessant og spennende er at den har verdi også _etter_ at du har hørt plata noen ganger."

For så vidt enig. Min hovedinnvending er at den stort set ikke har noen verdi (som musikkanmeldelse, that is) før du nettopp har hørt plata. Jeg synes ikke dét er akkurat idéelt.

Bjarne
2007-03-15Get a life.

Mannen må få skrive som han vil. Noen får utbytte, andre ikke. Sånn er verden. Han fornærmer ingen, og er i sin fulle rett i å blande egen religionutdanning med anmelderi.
Personlig synes jeg anmeldelsen er så pretensiøs at den bikker over til å bli komisk. Uten at det gjør noe. Befriende annerledeshet skal man oppmuntre, selv om en lekmann nok ikke vil bli særlig frista til å sjekke ut Arcade Fire.

Stå på Floor!!

Rune Riff
2007-03-15Men plata da?

Greit nok at anmelderen skriver som han gjør synes jeg, men plata er da ikke sååå bra og såå viktig som det blir gitt uttrykk for her. Debutskiva var jo mye bedre!

moffe
2007-03-16støtter riff

mannen skriver som han vil. funker greit.

men hvorfor er det ingen som kaller en spade for en spade?
denne skiva er strømlinjeforma kjedelig og tam i forhold til debuten.
på alle måter.
kjedelig rockeproduksjon, meget få catchy øyeblikk og hva skjedde med den kule vokalen?
tekstene holder koken da.

vel. det var min enkle anmeldelse. 4 av 7 :)

elvis
2007-03-19kjedelig?

Jeg synes plata inneholder energi i massevis, og er alt annet enn kjedelig. Krever flere gjennomlyttinger enn debuten før den "setter seg." Tekstene er også stort sett nydelige. Likevel enig i at debuten var bedre. Å bruke uttrykket "kall en spade for en spade" v/musikkanmeldelse skulle vel bety at opplevelsen av musikk er objektiv, noe den ikke er.

Svettlana
2007-03-23Arroganse journalistikk

Sitat Floor: "Jeg for min del synes at enhver type av journalistikk bør være utfordrende. Om man må bruke Wikipedia ved siden av, tar ingen skade av det, men det er slik jeg ser det."

Greit nok at man ikke skal undervurdere leseren, men er målet at leseren skal slite seg gjennom en tekst og sitte igjen med en følelse av lav intelligens? Jeg tror ikke noen er tjent med en sånn arrogant journalistikk.

Når det gjelder denne anmeldelsen synes jeg den var interessant å lese, men jeg er helt enig i at den er både pompøs, pretensiøs og opptatt av å fremme egen kunnskap i stedet for å opplyse en gjennomsnittlig musikkinteressert. Jeg liker skribenter som tør å utfordre en veletablert sjanger, men jeg tror ikke denne anmeldelsen ville gitt meg noe som helst hvis jeg ikke hadde gjennomhørt plata flere ganger.

uffe
2007-04-06Anmeldere med stort ego

Musikkritikere som kaller folk som ikke har hørt artister de sjøl gjennom sitt virke kjenner godt til for "døve" har vi liten nytte av. Kom deg ned fra pidestallen/kjepphesten din og gjør jobben din, anmeld musikken på cd'en!

Johan
2008-05-08bra anmeldelse

Jeg synes denne anmeldelsen her var knall, jeg. Jeg har ikke hørt så mye på tekstene enda - men har definitivt blitt interessert i de etter å ha lest denne. Synes det er utrolig fint med en anmelder som tør og har kapasitet til å formidle mer enn en platt tabloid anmeldelse som er uten mening å lese fordi det er bare fylltekst til terningkastet.

Ellers må jeg si at Neon Bible er en tvers igjennom fantastisk plate som ble enda mer imponerende etter å ha skjønt at de er et band med en mening...

Kristoffer
2010-09-03La meg si det enkelt:

For å være ærlig tror jeg folk flest gir blanke i hva tekstene handler om så lenge melodiene er bra. Det er nok først og fremst dét som selger plater.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo