The House of Love

The House of Love

CD (1988) - Renascent / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Indieheltene

Noen av 80-tallets største indiehelter får ny oppmerksomhet. Tiden føles som den har stått stille i 20 år, og det er gledelig gjensyn.

Av Frank Skoveng

Del på Facebook03.02.2008

Sommeren 1988 kjøpte jeg House of Loves debut, uten å ha hørt en eneste tone fra denne gjengen fra London. Plata ble kjøpt i en liten platebutikk i Göteborg, det var nok coveret som fascinerte meg. Min eneste referanse var at det stod en liten bunke i platehylla, da kunne det vel ikke være så dårlig, trodde jeg. Jeg tenkte nok litt på The Smiths, som hadde kastet inn håndklærne et par år tidligere. Det virket erketypisk britisk og melankolsk der to unge menn frontet coveret. Plateselskapet var det nye fremadstormende Creation, som tidligere hadde gitt Jesus & the Mary Chain.

Det er noen år siden jeg satt og lyttet på House of Love og det var derfor en glede å se at debuten er remasteret og gitt ut på nytt. Opplevelsen for 20 år siden var svært så god, hvordan vil følelsen bli nå?

Det hele åpnes med Christine, som tidligere var gitt ut på singel. Stemmen til Guy Chadwick er mørk og melankolsk, og det treffer meg også denne gang. Det fremføres enkle bassganger som har røtter tilbake til Velvet Underground. Det er mørkt, dystert, men allikevel så vakkert. Noe særlig mer skjønt enn Man to Child er vanskelig å få til. Dette er en av de vakreste indiepop-låtene fra dette tiåret, med det nydelige refrenget som lyder "Jesus, where did the time go? Holy God, where is the money now? Father, what am I doing here? Mother, where is the love?" Her snakker vi en klassiker på øverste nivå.

Svevende vakre gitartoner strømmer ut av høyttalerne og det føles ut som jeg står ute i en halvmørk kveld, på et stort åpent landskap og med regn i luften. Det er mye lekkert med Bickers gitarspill, som var sjarmerende og nydelig.

Dette er altså klassisk indierock fra 80-tallet. The House of Love ble yndlinger og toppet stort sett indie-listene verden over. Guy Chadwick og Terry Bicker ble to yndlinger og verden skulle erobres. Tross suksess kom ikke skiva på de andre hitlistene, som på den tiden var preget av en rekke Stock, Aitken og Waterman-produksjoner. Suksessen skulle de likevel oppnå senere med andrealbumet (House of Love/Fontana).

Konklusjonen blir at jeg sitter igjen med de samme inntrykkene og musikalske opplevelsen som jeg hadde for snart 20 år siden. Det viser at materialet er solid og det er spesielt jevnheten på albumet som er styrken. Om skiva ikke er å definere som en klassiker - hva nå det er - så er den ikke så langt unna. Den mangler kanskje den sikre vinnerlåta/låtene.

The House of Love satte en standard på et sound som skulle utvikle seg videre senere gjennom shoegaze, da det ble ennå mer åpen forskrudd psykedelisk gitarstøy og med svevende vokaler langt over skyene. Da er det bare å sette i gang på nytt igjen og skru tiden tilbake.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: