cover

Wild Like Children

Tilly and the Wall

CD (2004) - Moshi Moshi / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Powerpop / Twee-pop

Spor:
Fell Down the Stairs
Nights of the Living Dead
Bessa
You and I Misbehaving
Reckless
Let It rain
Shake It Out
A Perfect Fit
I Always Knew
The Ice Storm, Big Gust, and You

Referanser:
Architecture in Helsinki
Tralala
I'm From Barcelona
The Hidden Cameras
The Faint
Rilo Kiley
The Concretes
The Polyphonic Spree
Danielson Famile
The Unicorns
Islands

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Basement Tapes

From Omaha, Nebraska On Team Love: Om å gå på en smell.

Blurb. Lørdagskveld og ungdomstid å Trøndelag du slætteti'. Heimertfæst, spraying av vegg-til-vegg-tepper, blekking på slitne bygdedass og andre ting man skal bruke resten av livet på å forsøke å glemme. For å si det med Tilly and the Walls ord, før Wild Like Children har fått ordentlig satt seg: And if I could reverse it, I don't think it would be worth it.

Resten av debutalbumet bruker de derimot på å fomle i buskene, metaforisk sett. Elleve spor om gryende seksualitet, pubertale anstrengelser, blind kjærlighet, voldsomme sjelelige katastrofer og små dagdrømmerier, samt forsøk på å se inn i glasskula, mot det som venter etter high school. Det hele pakket inn i skamløst fine melodier, bristende harmonier, gla'kauking samt et arsenal av fiffige instrumenter (foruten de mer standardiserte), deriblant triangler, glockenspiel, xylofoner, dombjeller, ja, i det hele tatt som et uhyre solid poporkester av det slaget vi nå begynner å bli bortskjemte med, band som aldri har hørt om less is more eller antydningens kunst. Men én ting skiller dem fra hopen. Mer om det om et øyeblikk. Først: En veldig kort introduksjon til et vidunderlig poporkester.

Tilly and the Wall er en kvintett fra Omaha, Nebraska, med aner i det som var det Conor Oberst-styrte Park Ave. Tilly nevnes nå gjerne i samme åndedrag som The Faint, Bright Eyes og andre medlemmer av den voksende Saddle Creek - familien. Mer presist figurerer de på Conor Obersts lille Team Love-label, og Wild Like Children har vært ute i snart to år. Siden har de sågar både spilt inn og sluppet enda et album, Bottoms of Barrels (2006). Begge er fine. Men én ting av gangen.

Jeg visste det ikke da jeg gikk hjem fra redaktøren en sen maikveld i fjor, men det gir mening nå. Wild Like Children er spilt inn i en kjeller (sågar oberstens), og det høres. Lyden kastes tilbake fra murveggene; den er skarp, presis, kontant, av og til skjærende, av og til drønnende, men også skingrende, stakkato, bombastisk, jublende, spontan, karnivalsk og levende. Og uendelig sjarmerende.

Noe skyldes at bandet ikke har trommis. I stedet steppes det. På sementharde kjellergulv. Det funker som bare faen, og gir en helt særegen lyd, skarp, men organisk. Jamie Williams gjør nesten alene indieclub-belters som Fell Down the Stairs og Reckless. Og soloseansen på sistnevnte er meget mulig den feteste oppvisning i kroppsbeherskelse jeg har hørt festet til tape. Noensinne. Uansett; slike påfunn har dessverre den litt leie uvane å ha en ganske beskjemmende novelty-faktor ved seg, idet moroa gjerne er over i god tid før neste fullmåne, men i Tillys tilfelle snakker vi heller om den gode, gamle, men fortsatt gyldige regelen om ingen regel uten unntak. Jeg er fortsatt ikke lei, åtte måneder senere.

På andre spor er Williams nemlig desto mer fraværende, hvilket gir rom for den øvrige kvartetten til å briljere. Noe de da også gjør, med praktfull stämsang som veksler med uanstrengt eleganse mellom det kaotiske og det nedtonede. Hør smygende Let It Rain, en vokal oppvisning full av sødme og melankoli, men fortsatt pasjonsfull og rått ærlig, som om noen er i ferd med å hugge ut en blokk av sin sjel, bare for å etterfølges av Prom dance–akkompagnemetet Shake It Out og electroclasheren A Perfect Fit. Perlene er i det hele tatt mange, vekslende mellom sorg og glede, skuffelse og nederlag, feststemt og nedtrykt, kaos og kontroll. Har du los på det som rører seg i vår tid av store poporkestre, vet du sannsynligvis røft hvordan dette låter. Forrykende, og egentlig litt farlig smittende.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Grey de Lisle - The Graceful Ghost

(Sugar Hill)

Ei countryplate med både ynde og tungsinn. Akustisk, vitalt og tett i tett med sterke låtar. Ta vel imot: Grey De Lisle.

Flere:

OutKast - Speakerboxxx/The Love Below
William Hut - Versus the End of Fashion Park