cover

St. Anger

Metallica

2 x CD (2003) - Vertigo / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Metal

Spor:
Frantic
St. Anger
Some Kind of Monster
Dirty Window
Invisible Kid
My World
Shoot Me Again
Sweet Amber
The Unnamed Feeling
All Within My Hands

Referanser:
Black Sabbath
AC/DC
Slayer
Machine Head
Sepultura

Vis flere data

Se også:
Classic Albums: Metallica - Metallica (2001)
Cunning Stunts - Metallica (1998)
Death Magnetic - Metallica (2008)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Men Metallica var ikke død

Metallica er tilbake: Metallica er død! Lenge leve Metallica!

Endelig, dette har vi ventet på så lenge! Metallica er tilbake - med et smell! Noe jeg personlig har ventet på i ca. 12 år. Etter et drøyt tiår med eksperimentering med alt fra symfoniorkestre til MTV-ballader har Metallica tydeligvis tatt spaden og gravd ned til røttene. For de av oss som har fulgt bandet fra starten i 1983 kan det se ut som en sirkel er sluttet. Vi snakker altså om 20 år her, og det er ikke dårlig for et metalband. Det er så lenge at jeg deler historien inn i det yngre og eldre Metallica. Det yngre Metallica er perioden fra speed-thrash-metal starten med Kill 'em All (1983) til episke ...And Justice For All (1988), hvor låten One var - hvis jeg husker riktig - ikke bare var den første metallåten som fikk radioaksept, men også fikk MTV-pris for beste video. Det eldre Metallica starter med det nå legendariske Black Album fra 1991, hvor metalballadene Nothing Else Matters og The Unforgiven vant masseappell både i radio og TV. Som vanlig er det noen som begråter denne utviklingen, mens andre bejubler den. C'est la vie. Smaken er som kjent som baken. En ting står uansett fast til Dovre faller: Metallica er metal-ikoner og et av metalhistoriens aller største band. Ugh, jeg har talt.

Dette er BANDET når vi snakker om moderne metal. Metallica har bidratt enormt til å gjøre metalmusikk relativt "stuerent" på 90-tallet, og siste kronen på verket er tittelen som MTV-ICON. En status det fremdeles er litt stas å inneha. Jada, jeg vet at for die-hard metalfans er det mer en fornærmelse enn berømmelse, men for å skape aksept for metalmusikk er det uvurderlig. Hvis dere ikke vet det, så var det i stor grad takket være Metallica at vi i dag kan høre relativt variert metalmusikk i eteren. OK da, en kort tur innom bandets historie kan vel ikke skade annet enn å forlenge anmeldelsen noen linjer.

Vi må gå tilbake til 1983. Tenk på det! Hva fantes av mobiltelefoner, Internett, reklame fra L'Oreal på den tiden? Svært få "levde i tiden", og enda færre var opptatt av effektivitet. På den feminine siden var det vel flere som brukte sminke fordi de trengte det og ikke så mye fordi de fortjente det, men hva vet jeg? Samme året ble CD-platen født, tror jeg. Som de fleste band som har gjennomlevd - eller er det overlevd - teknoalderens inntog, har Metallica også vært gjennom flere utskiftninger av personell. To kjernemedlemmer har riktignok forblitt konstante. Gitarist og de facto sjef James Hetfield, og finans- og administrasjonsmennesket trommis Lars Ulrich. Den siste tiden dessverre best kjent for sin motstand mot musikkdelingen på Internett gjennom den nå famøse Napster-saken. Den første tiden var Dave Mustaine også med på gitar, men ble sparket ut, etter sigende på grunn av et noe problematisk forhold til alternative urter og farmaka. Mustaine startet siden det suksessfulle metalbandet Megadeth, og gjorde karriere den veien. Etter en tragisk bussulykke i '86, hvor bassist Cliff Burton mistet livet, kom Jason Newsted (fra thrash-bandet Flotsam og Jetsam) inn i bandet. En posisjon han holdt frem til slutten av 90-tallet, da han selv valgte å slutte. Bandet trengte nok en gang ny bassist, og jeg må si at valget av ny bassist er usannsynlig bra. Robert Trujillo er sjef på de dype toner. En feinschmecker av en bassist, som også spilte i funkbandet Suicidal Tendencies med Mike Muir og Ozzy Osbourne. Rutinert og med en sabla godt "feel". Husk å legge til ekstra bass-equalizer på anlegget. Du vil ikke angre. Eventuell flassing av maling, ignoranter og sure naboer må vike her!

Som den observante leser sikkert har merket er jeg en smule entusiastisk i forhold til denne skiva. Og jeg må innrømme at jeg sliter med å finne på mange nok superlativer, men jeg skal nok klare såpass mange at du også får lyst til å høre skiva.

Vel, hva er så dette fantastiske som gjør akkurat St. Anger så heidundrende god?

Det er selvsagt flere ting, for eksempel lydbildet, tyngden og basslyden. Her har noen gjort en skikkelig jobb ved miksebordet. Kjennere vil merke seg at lydbildet er enklere, rene og tyngre på denne utgivelsen. Fra tidligere skiver er vi blitt vant til en liten hang til overproduksjon, som noen ganger har ført til at lydbildet har blitt utydelig og svekket "trøkket". Jeg tenker her spesielt på skivene etter Black Album fra 1991. Vokalen er også tydeligere enn noen gang. Hvem visste at Hetfield kunne synge? Skiva byr på en infernalsk råkk'n'råll-blues-metal-kombinasjon som rett og slett sitter som aralditt. La det midlertid ikke avlede deg fra det faktum at det er nok E5-powerchords og pentatoniske skalar til å skape den rette "metal-feelen". OK, la oss se på noen av låtene som stikker seg ut.

Åpningssporet Frantic er førstelåt som fremlegges som bevis på det jeg har sagt ovenfor. Å ja, hør også spesielt på den vanvittige fete basslyden fra det samme sporet - faktisk er bassen håndtert av Hetfield og produsent Bob Rock i studio - Trujillo kom med etter at albumet var ferdig. Til de som måtte mene at Metallica er "poseurs" og fløtepuser med ekkel kommersiell bismak: Det er ennå tid til å gjøre bot og skifte mening. På åpningssporet kommer bassen fram, og feter opp lyden noe så hinsides. Jeg sier det rett ut: En skive som begynner så bra kan ikke være dårlig, samtidig som det setter listen veldig høyt når det gjelder forventninger. Åpningssporet er en nytelse for metalfans, og er så eksellent at det ikke kommer til å bli singel på MTV - så "metalkredden" skulle være ivaretatt.

Tittelsporet St. Anger har umerket tæl, og det blir litt som tittelen på en bok. Du forventer at tittelen skal si noe om innholdet, ikke sant? Her viser låten den stilen som har gjort Metallica for soft for hardcore metalfans og tilgjengelig for tusenvis av andre, så det er litt gi og ta her. De starter med et relativt rocka riff for så å trøkke skikkelig på med en basspuls før helikoptertrommene setter ting i gang for alvor. Akkurat når pulsen når 2500000 kommer et melodiøst refreng som sørger for at du ikke sprenger noen blodkar. Også her er bassen godt tilstede og låner tyngde til låten. En velkomponert låt som viser en definitvt sintere side av bandet i forhold til de fire siste utgivelsene.

Some Kind of Monster har en tung og sugende hardcore feel, med en sosialradikal tekst som burde trykkes i Klassekampens neste nummer. Dirty Window er en punkete Green Day spiller blues-greie, bortsett fra lyden, som er ørti ganger tyngre. Shoot Me Again er en melankolsk og dyster låt, hvor sinne viker for fortvilelse. Nydelig. Det nærmeste jeg mener vi kommer en ballade er The Unnamed Feeling, men ikke helt.

Kanskje er det vanskelig å forstå hva 40-år gamle metalmusikere, som i tillegg er mangemillionærer, har å være sinte for, men tro meg - de holder koken. Metallica ser ut til å ha blitt hardere og tyngre etter skilsmissen fra eks-bassist Jason Newsted. Ikke et vondt ord om Herr Newsted, men han hadde aldri dette trøkket i sine årelange bidrag til bandet. Ikke at det trenger å ha noe å gjøre med Newsted, men endringen er merkbar.

Hvis noe negativt skal sies må det være at skiva, til tross for sin gung-ho-attityd, mangler tidligere tiders variasjon. Den er hard, den er tung, men ikke spesielt variert. Her er ingen tåredryppende akustiske innslag, ingen hvordan-er-det-mulig-gitarsoloer, eller intrikate orkestreringer. Med andre ord ingen av de godbitene vi er blitt bortskjemt med fra tidligere utgivelser. Er dette nok til å sende skiva nedover skalaen? Nei, vet du hva. Til det er lyden, riffene og helheten for solid.

Hvis det ikke skulle være klart til nå: Metallica har levert et fanden så bra album, og de har latt oss vente lenge, men det har vært verd det. Og ja, før jeg glemmer det. Med skiva følger også en DVD med opptak av låtene fra øvingslokalet. En ikke rent liten godbit.

Hadde det ikke vært for at en sjuer er uoppnåelig uten guddommelig innblanding ville dette vært en klar kandidat. Derfor lander den på en fjellstø sekser i min bok. Løp og kjøp!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Trygve Seim - Sangam

(ECM)

Jorda sett fra 10 til 1000 meters høyde. Man trenger ikke å bryte gjennom atmosfæren for å bli vektløs.

Flere:

Pinetop Seven - The Night's Bloom
TV on the Radio - Dear Science