cover

The Tain

The Decemberists

CD-EP (2004) - Acuarela Discos / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Jul midt på sommeren

Medlemmene i The Decemberists gjør enda et forsøk på å oppnå perfeksjon innenfor folk/kammer pop sjangeren - og lykkes med det!

The Decemberists kan vel likså greit bare slutte å lage musikk. Ikke at jeg egentlig vil at de skal gjøre det fordi de har forvillet seg til en musikalsk blindgate eller noe slikt. Men slutter de nå vil de i alle fall ha avsluttet på topp. For nesten hva som helst vil bli en aldri så liten nedtur etter deres seneste episke studie i pur popkunst. Og selv om Portland-bandet har imponert kraftig på tidligere utgivelser, virker det som om deres store potensial innenfor kammerpop/folkrock sjangeren ikke har blitt innfridd helt og fullt. Vel, ikke før nå.

18 minutter og 35 sekunder tar det å innse dette. Det er nemlig lengden på denne ene femdelte sangen. Og ikke bare lengden er ukonvensjonell for The Decemberists å være. Bandet som vanligvis i løpet av 3 til 5 minutter tar for seg røverhistorier fra de syv hav med mystiske og/eller mytiske pirater og/eller sigøynere har her tatt fatt i et klassisk irsk sagn hvor helten Cuchulain egenhendig hamler opp med dronning Medb av Connaught og hennes hær i deres søken etter en hellig hvit okse. Vel, forstå det den som kan, teksten som The Decemberists meget løselig har basert på dette sagnet er i alle fall blant bandets mer obskure. Og selv om det kanskje vil lønne seg å kjenne til selve sagnet blir The Decemberists sin versjon allikevel veldig fascinerende i all sin mystikk og relative uforståelighet, godt hjulpet av bandets særegne evne til fokusere på hengiven nostalgi med glimt i øyet. Og siden bandet aldri nevner personer fra sagnet med navn står lytteren fritt til å tolke tekstlinjer i en personlig sammenheng - helt uten å ha lest en linje av det opprinnelige sagnet. Slik blir da sangen mer som en enigmatisk fortelling hvis eneste løsningsmetode er gjentatte og gjerne repeterte gjennomlytninger - en resept man gladelig aksepterer: For The Tain er intet mindre enn en genistrek som man vil absorbere til hver eneste lille bit.

For her er det mye å fordøye. Fra Black Sabbath-riff i begynnelsen til barokke sirkus-riff mot slutten, med alt fra dvelende skjønnhet og fengende utblåsinger i mellom. Til den nedtonede fjerdedelen låner vokalist og låtskriver Colin Meloy mikrofonen bort til trommis Rachel Blumberg som gjør sin andre studio-opptreden som vokalist i Decemberists-trøya på fortreffelig vis (Chimbley Sweep fra Her Majesty var hennes første). Videre får vi servert poengterte gitartoner fingerplukket med nesten overdreven intensitet bare for å bli etterfulgt av episke svevende partier som tar gåsehud og dertil oppreiste armhår til et nytt nivå. Denne anmelderen ser i alle fall ut som om han får akupunkturbehandling under den kanskje beste femte og siste delen, hvor vokalist Meloys velvalgte ord treffer rett i hjerterota:

"But hush now darling, don't you cry / Your reward's in the sweet by-and-by / So hush now baby, don't you cry."

Snufs, ok Colin, jeg skal prøve.

Og når de siste tonene returnerer til strukturen fra åpningsstrofene blir de mer å regne som en fantastisk etterlengtet hjemkost enn en oppbrukt musikalsk klisjé. For man føler seg rett og slett hjemme sammen med The Decemberists, og det i en litt hobbit-aktig hule der gode historier så vel som god mat deles over middagsbordet. Muligens litt for makabert for Frodo til tider, men med The Tain har vel The Decemberists åpenbart seg som et band som definitivt vil falle i smak hos både Sam og Gollum.

Med The Tain har også The Decemberists endelig kvittet seg med Neutral Milk Hotel-sammenligningen (nesten i alle fall - noe må jo stå i den boksen oppe til høyre), for nå er det mer på sin plass å sammenligne The Decemberists med nettopp The Decemberists. I så måte er The Tain som en utvidet A Shany For Arethusa, en forlenget Odalisque eller enkelt og greit en komprimering av Castaways and Cutouts. Alle The Decemberists vinnende elementer til stede her, alt fra deres eksepsjonelt fengende refrenger og beksvarte humor til deres utflytende eksperimentalisme og fengslende fortellerkunst. Kort sagt så er The Tain en fantastisk krystallisering av bandet The Decemberists. Skal du høre bare en sang av dette bandet, hør The Tain.

Skal du høre bare en sang i år, hør The Tain.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Mats Eilertsen - Flux

(Aim)

Eilertsens andre album med versjoner av europeiske folk-, jazz- og kunstmusikktradisjoner.

Flere:

J. Mascis - Several Shades Of Why
Helge Lien Trio - Live