Today I Cannot Hear Music

Wunderkammer

CD (2002) - HoneyMilk

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Wunderbare Wunderkammer

Når Wunderkammer smeller i med sin sigøynerinspirerte sirkusrock, skjønner man hvem som lærte Kaizers Orchestra å spille ompa.

Av Ingrid K. Lund

Del på Facebook17.12.2002

Lenge før Kaizers Orchestra fikk hele Norge til å danse ompa, fantes Wunderkammer. Med sin sjelfulle og skranglete sigøynerpønk med ompatakter, spiller Stavanger-orkesteret fletta av sine musikalske småfettere fra Bryne - ikke minst live. For Wunderkammer er høyst sannsynlig Norges beste konsertband; når Pål Jackman & co inntar scenen med sitt sinnssvake energinivå, har jeg ennå tilgode å møte noen som ikke lar seg sjarmere i senk.

Wunderkammer på plate er ikke noen stort dårligere opplevelse. Anmelderne kastet yatzy i seksere da bandets selvtittulerte debutalbum kom ut i 1999. Men fordi frontfigur Pål Jackman da var travelt opptatt med å regissere suksessfilmen Detektor, gjorde Wunderkammer ingenting for å utnytte de gode presseoppslagene. Så debutplaten forsvant ut i det store intet.

Heller ikke Today I Cannot Hear Music er noen kommersiell bestselger. Til det er plata for eksperimentell og vanskelig å sette i bås. Det betyr ikke at den ikke er bra. Tvert imot. Allerede når albumet virvler igang med førstesporet Sheepster & Wolff, er det tydelig at Wunderkammer har utviklet sin særegne klezmer-inspirerte sigøyner-omparock siden sist. Og det til det bedre. Det balkanske felespillet, det energiske sigøynertrekkspillet, sirkus-soundet og den intense Kurt Weill-takten fra førsteplata er fremdeles på plass. Men på Today I Cannot Hear Music har Jackman og vennene hans roet ned tempoet betraktelig. De mest heseblesende pønklåtene er byttet ut med rolige, strykerbaserte ballader - uten at plata noensinne vipper over til å bli verken suppete eller kjedelig. De ulike låtene fyller hverandre så godt ut at det er vanskelig å snakke om høydepunkter eller skuffelser. Skal jeg likevel utnevne en favoritt, må det bli The Sun Was Setting Behind..., en nyinnspilling av bandets første singel fra 1996, som i originalutgaven var en ren pønk-tango, men som nå er utviklet til et fyrverkeri av strykere og smektende omparytmer.

Musikken er også preget av de utenom-Wunderkammer'ske aktivitetene til de ulike bandmedlemmene: Årets store Molde Jazz-helt Paal Nilssen-Love, deler av Cloroform, strykere fra Stavanger symfoniorkester og gjesteopptredener fra Kaada og stjernetrompetist Arve Henriksen har alle satt sitt umiskjennelige fingeravtrykk på Wunderkammer-soundet. Men først og fremst dreier det seg om Pål Jackman. Det er han som komponerer brorparten av melodiene, og det er han som skriver de av tekstene som ikke består av dikteriske godbiter fra verdenslitteraturen, med bidrag fra den obskure, tsjekkiske avantgardepoeten Egon Bondy, Dylan Thomas og H. Weintraub. Med på plata er også en versjon av Edgar Allan Poes berømte dikt A Dream Within A Dream - en tekst både 1980-talls bandet Propaganda og Britney Spears riktignok har sunget inn på plate tidligere, men som lyder uendelig mye bedre i Jackmans tolkning.

For som den mannen kan synge! Han minner ikke så rent lite om en ung Elvis Costello, og har en stemme som tåler både var sang og sønderslitende vræl. Tidligere har Jackman holdt seg til engelsk og tysk. Ekstra spennende blir det derfor når han på kuttet Smertens Sang for første gang synger på norsk. Ikke bare kommer hans tekstskriver-talent best frem på denne låta, men den brede haugesundsdialekten kler også Wunderkammers spesielle lydbilde. Så det er bare å håpe at flere norskspråklige sanger vil dukke opp på Wunderkammers neste plate.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: